Sportsredaktør Rune Robertsen i herværende avis skrev for litt siden en artikkel hvor han pekte på en åpenbar svakhet ved årets mannskap, nemlig mangelen på en ekte måljeger.

Runar Espejord er løfterik, men skadeplaget, Mushaga Bakenga virker å ha mistet både selvtillit og fart, mens Slobodan Vuk er tilbake i Slovenia, hvor han spiller mot klubber som har et anstrengt forhold til vokaler.

Dette er et av de vanligste og eldste problemene som har plagd fotballtrenere, helt siden engelskmennene utviklet ur-fotballen rundt 1870. Gjennom tidene har mange mer eller mindre kløktige planer blitt lagt for å score mål, fra taktiske spissfindigheter til rene forsøk på juks:

Utnytte baneforhold: John Beck var manager for Cambridge for 25 år siden, og tok i bruk alle midler for å vinne. Han ledet laget fra fjerde til nest-øverste nivå med en ekstremvariant av Drillo-fotballen, med utelukkende lange baller. Beck fikk banemannskapet til å unnlate å klippe gresset ved cornerflaggene, slik at langballene ville stanse ved dødlinja.

I tillegg beordret han at midtbanen skulle trampes ujevn, slik at motstanderne ikke skulle få holde på med småspill. Kombinert med andre innfall, som å slå isvann over spillerne i pausen, var Cambridge nær å rykke opp til Premier League. Da laget begynte å tape, fikk Beck sparken.

Omskolere midtstoppere: Det er pussig nok ganske vanlig at den største og minst tekniske midtstopperen blir flyttet opp i angrep. Planen er antakelig at midtstopperen skal bruke sin overlegne fysikk og luftstyrke i motstandernes sekstenmeter, noe som sjelden fungerer i praksis.

Som en kompis av meg har sagt i alle år: Hvis lange baller opp mot en forsvarer flyttet opp på topp er den beste måten å angripe på, hvorfor gjør man ikke dette fra start? Likevel har det faktisk skjedd at å sette lagets største busemann opp på topp har gitt tellende resultater.

Ian Marshall var midtstopper på Oldham Athletic og var en diger slamp som flottet seg med brukket nese og en ekstraordinær hockeysveis. I 1988/89-sesongen slet Oldham med å score mål, og flyttet Marshall opp i angrep, hvor han umiddelbart ga seg til å albue folk i ansiktet og heade baller inn fra alle hold.

Han ble solgt videre til Ipswich, hvor han leverte et mål annenhver kamp i snitt – en vill prestasjon av en ubevegelig mann på et lag på nedre halvdel. Til sist endte han i Martin O’ Neills Leicester og fikk med seg en ligacuptriumf.

TIL hadde en gang en finsk midtstopper ved navn Henri Myntti, som målte 199 centimeter på strømpelesten. Han fikk ikke mange innhopp, men ble plassert på topp et par ganger i desperasjon. Da han ble sendt hjem til de tusen sjøers land, ble han straks omskolert til spiss, scoret mål i bøtter i spann og solgt til Hansa Rostock. Man vet aldri hva en midtstopper kan finne på.

Keeper i angrep: Om absolutt alt annet viser seg resultatløst, kan man alltids slippe keeperen til. Nå tenker jeg ikke først og fremst på gærne søramerikanere som Jose Louis Chilavert og Rene Higuita, som spilte mer utenfor enn innenfor sekstenmeteren og ofte tok dødballene. Den mestscorende keeper på høyt nivå skal visstnok være Rogerio Ceni fra Brasil, som scoret ufattelige 65 ligamål i løpet av sin lange karriere.

Nei, jeg tenker på det ikke helt uvanlige synet av målmannen som kommer stormende opp på overtid for å jakte et mål. Noen vil kanskje si at det ikke er så veldig smart at spilleren med minst avslutningserfaring skal være i veien for spillere som faktisk har scoret et mål eller to, men legendariske Peter Schmeichel scoret 10 mål på denne måten.

Ingen har likevel tatt dette lenger enn Stuart Pearce. Gamle, gode «Psycho» var manager for Manchester City, og i 2004/2005-sesongen kunne laget få en plass i europacupen om de slo Middlesbrough i siste serierunde (dette var før klubben ble pumpet full av sjeikpenger).

Med to minutter igjen på klokka, satte Pearce inn reservekeeperen og sendte sin muskuløse og noe eksentriske målvakt David James opp som spiss. James kastet seg inn i spillet med all den kraft hans 194 centimeter, 100 kilo og sko i størrelse 47 kunne oppdrive, og på sine seks minutter på banen rakk han å slå lufta ut av midtstopperne og nesten dele leggbeskytterne til Middlesbrough-spilleren Doriva i to.

Absurd nok ga denne taktikken utslag, da en forsvarer fikk panikk og stanset et innlegg som var på vei mot panna til James. Robbie Fowler – normalt en sikker straffeeksekutør – bommet imidlertid på straffa og dermed ble det ikke europacup på de lyseblå den gangen.

TILs reservekeeper Jacob Karlstrøm er to meter høy. Kanskje Simo Valakari skal sjekke hvor god han er til å heade, bare sånn for sikkerhets skyld?