Både du og jeg ser og leser daglig om politikere og politikk. Det er stoff som vi til stadighet får rikelig doser av. Greit nok. Det er informasjon om beslutninger som vi bør ha interesse for. Fordi det påvirker og former din og min hverdag. På godt og vondt. Vi kan være rykende uenig i hvilket budskap de valgte budbærere i politikkens yrke messer fram. Eller vi kan logre vilt og ukritisk til deres ulike budskaper. Uansett, så har vi i realiteten ikke fjæra av påvirkning på det som blir presentert som vårt samfunns kjøreregler og utfordringer.

De kommer til stadighet, og kan stundom oppleves som jordskjelv for din og min privatøkonomi. Men vi kan ikke annet enn å bukke og takke, og true at ved neste valg, så skal vi kvitte oss med pengesugerne. Men når valgtiden kommer og vi skal kvitte oss med dem som påfører oss økonomisk sorg og smerte, og kjøreregler vi ikke synes noe særlig om, så er det meste glemt og valgkompasset er tilbake i standard innstilling. I gammelt vater. Og så er det å gni på det samme gamle gnagsåret i nye 4 år.

Men vi ser at det er endringer på gang i så måte. Høyrevridde politikere vinner fram i land der fattigdom, korrupsjon og vold/kriminalitet er helt vanlig. De som messer fram populære, men ofte urealistiske budskap. Budskap som kan være farlig for et fungerende demokrati. Budskap som frir til alle misfornøyde velgere. Og de er det mange av. Og økende. I takt med en stadig større andel fattige. Vi ser det i flere land. Folk som er misfornøyde med landets – og egen tilværelse, lar seg forføre av disse politikeres rosenrøde budskap om at alt skal bli så mye bedre – bare de får bestemme.

I Norge har vi en begynnende misnøye på gang blant landets velgere. Vi ser at bompengetyranniets store spredning og økende utgifter, gir reaksjoner. Forståelig nok. Det er for enkelt for politikere å heve skatter og avgifter hver gang kostnader oppstår utover det vanlige. Der er samferdsel særlig utsatt. Bompenger er liksom svaret på alt når samferdselskostnader skal finne sin løsning. At samferdselsutfordringer egentlig er selvfinansierende ved veiavgift, drivstoffavgift og bilavgift – er det ingen som synes å bry seg om. Selv Frp synes å gi katta i sine gamle meninger.

Både du og jeg ville kanskje gledet oss hvis ei kreativ sjel hadde laget et TV-program om politikere. Noe likt NRK-programmet «Mesternes mester». Der kunne de samle avgåtte topp-politikere for å konkurrere om hvem som er best i den kreative øvelsen i å få oss til å tro på at: «Julenissen kommer ikke bare til jul, men stemmer du på meg og mitt parti. Hele året».

Og tenk på den tilfredsstillelsen det gir når vi kan stemme ut den politiker som vi synes var minst flink til å få oss til å tro på sin politisk formulerte forførelse. Men hvis noen er overbevisende nok, så kan du og jeg få nye impulser i troen på at det fortsatt finnes politiske julenisser. Et slikt program ville ha vært reine kosen i en ellers daff TV-kveld.

En annen viktig interessesektor for mediene – og dermed blir det også for deg og meg, er sladderrelatert stoff om all verdens kjendiser. Nasjonale som internasjonale.

Vi får til stadighet brettet ut kjendisstoff i alle kategorier. Vi vet snart mer om kjendiser enn hva de selv vet om seg selv, familie, venner og uvenner. Alt av sladder blomstrer og gror under kjendisjournalisters gravende og kreative penn. Men hvem bryr seg seriøst om hva kjendiser digger mest – og hva de leser på toalett og utedass? Tja – kanskje noen. Og så er det sikkert totalt uinteressant for andre. Og hvis en kjendis føler at han/hun ikke lengre er helt med i sladderspalter, så hiver de seg til og skaper overskrifter der de spisser budskapet med å henge ut gamle kjærester, og hente fram dype betroelser om tidspunktet for sin seksuelle debut. Spissformulerte og rimelig flaue betraktninger som den kronesøkende del av sjelen slurper raspende fram, for å få nødvendig oppmerksomhet, og kanskje økt bankkonto? I alle fall kan det kanskje virke slik?

Men ut fra medias iver i å gi deg og meg kjendisstoff – og medias suksess i så måte, så er det vel mye som tyder på at vi er blitt avhengig av kjendisdopet? For hva gjør vi i sammenkomster, der kjendisstoff er fast tema – hvis vi ikke kan kjendiskatekismen på rams? Ikke det spøtt. Og det vet vi alle. Så for å overleve – der sosialt skjitt-prat om kjendisers liv, væremåter og vaner, tabber og suksesser, er hovedtemaet, så må vi kunne mest mulig om kjendiser – og deres livs ABC. Det er i alle fall ei god unnskyldning. Til oss selv.

Kjendiser blir også våre mange idrettshelter. De som er forbilder for unge og ambisiøse idrettsutøvere. Men er de alle så korrekte forbilder? Stort sett er de vel det. Men kanskje ikke i like stor grad innen alle idrettsgreiner. Se på fotball. Her har pengebingens innflytelse tatt styringen totalt. De mest populære lag og enkeltspillere vasser i usunt mye penger.

Lønninger på 100 til 300 millioner kroner pr. år, er ikke unormalt for spillere i de rikeste klubber. Og når Paris SG betaler over 2 milliarder for en spiller, så blir sjarmen med fotball for meg rimelig fjern. Fotball er blitt et stjerneeksempel der penger gir toppspillere så stor tro på seg selv, at de kan gi fanden i alt annet enn å digge – ja, nettopp. Seg selv.

Se på utviklingen av fotballspillet. Nå trenes det like mye i å lære seg å ramle på en så overbevisende måte at det gir laget frispark og straffer. Under en kamp så ruller og hyler godt voksne menn som om noen har skutt av dem begge beinan, og kappet av dem alt annet.

Og det uheldige ødeleggende i det hele, er at de er forbilder for hele verdens unge fotballspillere. . De tar etter, så snart vil en fotballkamp arte seg som å se en gjeng med spillere som ruller rundt mens de fremfører stønnekomediens første og siste akt. Ramle hylende og stønnende om, for deretter bli båret tilnærmet død ut. For deretter – etter en kjapp mirakelkur, springe lettbeint ut på scenen. Unnskyld fotballbanen.

At du og jeg betaler for å se en fotballkamp, synes ikke å ha noen stor betydning. Det må vike, holdt opp mot spilleres trang til å filme seg til en egotripp av oppmerksomhet. Så snart består en fotballkamp av spillere som kreativt ruller rundt på banen, og har sveiser og tatoveringer som vi før så på menn som bodde isolert inne i Sør-Amerikas regnskoger.

Og du og jeg skal ikke se bort fra at disse syn og scener, kan bli det mest underholdende under kommende fotballseansers 90 minutter. Så kanskje om noen år, så sitter du og jeg der, og lar oss begeistre av spilleres dyktighet til å filme seg til straffe, samt gi de poeng ut fra sine kreative tatoveringer og hårsveiser.

Fremtiden kan virkelig bli spennende. Eller hurr?