Debatt:

En krenket teatersjef

Etter at teatersjef Inger Buresund har fått dårlige kritikker for høstens prestisjeforestilling, «Sykle i snøstorm», står hun krenket fram i iTromsø, skriver kulturjournalist Per Kristian Olsen.

Per Kristian Olsen  Foto: Helge Matland

meninger

Sammen med informasjonssjefen slår hun tilbake og stempler kritikerne som respektløse og ikke godt nok kvalifiserte. Kritikernes kompetanse har forfalt de siste årene, både lokalt og nasjonalt, slår hun fast. Informasjonssjefen Anika Mackenroth går enda lenger: «Vi har egentlig ikke så høye krav. Vi ønsker oss anmeldere som begrunner det de mener på en respektfull måte.»

Alle kan forstå at en teatersjef ikke liker dårlige kritikk. Men det spørs om alle kan forstå at hun på den måten fraskriver seg alt ansvar for at hennes egen prestisjeforestilling i anledning Universitetet i Tromsøs 50 års jubileum ikke ble noen stor mediebegivenhet.

Dertil var, som kritikerne påpekte, teksten for svak. Til slutt rant stykkets ambisjoner ut i merden fortøyd ved teatret, konkluderte anmelderne, både i lokalpressen, riksavisene, de teaterfaglige nisjenettstedene som scenekunst.no og Det norske Shakespeare- og teatertidsskrift. Men de samme anmelderne unnlot ikke å skrive at stykket hadde flere  lyspunkt.

De fleste ga Hålogaland Teater skryt for scenografien, gode skuespillerprestasjoner og ikke minst at teatret viste et modig forsøk på å gjennomføre en utradisjonell forestilling.

Inger Buresund har rett i at anmelderiets posisjon i norske aviser har blitt svekket ved at den ikke lenger har samme prioritet i riksavisene som tidligere. Det er nå bare Klassekampen som fast reiser omkring i landet og kan tilby sine lesere en systematisk teaterdekning. Ingen kritikere i avisene har lengre mulighet til å anmelde stykker i utlandet og kan dermed ikke opplyse sine lesere om hvordan nye strømninger i internasjonalt teater slår inn i Norge.

NRK hvor jeg jobber, har droppet å anmelde Hålogaland Teater i sendingene til NRK Troms fra og med i år. Nordlys opprettholder enn så lenge sin anmeldervirksomhet, men har lagt ned avisas kulturavdeling. Stort bedre står det ikke til i iTromsø.

Man kan godt forstå at profesjonelle teaterfolk ser med sorg på at den kulturfaglige kompetansen bygges ned i dagsavisene og kringkasting. Men nedbygging betyr ikke det samme som at den enkelte medarbeider som dekker kunstlivet ikke er kvalifisert.

Hun antyder at jo verre kritikken er jo mer ukvalifisert er den. Man da underslår hun at den hardeste kritikken denne gang kom fra Klassekampens kritiker, som er den mest bereiste kritikerne av dem alle, og som ser teater over hele landet. 

Om jeg skal driste meg til å gi teatersjefen et råd, så vil jeg si at det er en god leveregel, ikke bare for teatersjefer, men oss alle at det gode svaret på dårlig kritikk ikke ligger i unyanserte utblåsninger. 

Dessuten er det ikke sant at teaterkritikken, selv om den er under press, er blitt dårligere totalt sett. Nisjetidsskrifter og nettsteder har fått tilført skribenter med høy teaterfaglig utdanning og kompetanse. Samlet sett har vel kritikken i Norge ikke vært så kvalifisert som nå.

Og selv om også lokale medier prioriterer ned kulturstoff, er mange av de journalistene som våger å ta steget inn i anmelderiet svært engasjerte og observante og samvittighetsfulle. Journalister og skribenter som velger å satse på kulturjournalistikk, tross magre kår, brenner for feltet og legger ned mye arbeid i å kvalifisere seg.

Når teatersjef Inger Buresund skjærer hele det norske kritikerkorps over én kam så faller det på sin egen urimelighet. Det er dessuten en åpenbar fornærmelse å antyde at Nordlys sin erfarne kritiker ikke er kvalifisert.

Det er for å sitere informasjonssjefen hennes, lite respektfullt. Inger Buresund og hennes kommunikasjonsavdeling ligger i intervjuet farlig nær å antyde at anmeldelsene av «Sykle i snøstorm» var en slags form for «fake news» eller «fake anmeldelse».

Det kler ikke en teatersjef å stå fram som krenket på dette grunnlaget. Ikke helt god stil, spør du meg. Men det er kanskje en del av rollen. Jeg har aldri møtt eller lest om en teatersjef som ikke klager på kritikerne. Ingmar Bergman var i så måte legendarisk da han var sjef på Dramaten i Stockholm.

Når det gjelder Inger Buresunds kritikk av terningen i anmelderiet er de fleste anmelderne som er tvunget til å bruke dem, enig med henne. Det var journalist og filmskaper Arne Skouen som innførte terningen i sine filmanmeldelser på 50-tallet da han jobbet i VG.

I sin selvbiografi klandret han seg selv for «mitt skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse.» Men det er en annen diskusjon.