Debatt

Ja, la oss snakke om kritikken!

Vi trenger å diskutere kritikken og dens vilkår, men den diskusjonen må være saklig, presis og ikke sette kunsten/kunstnerne og kritikken/kritikerne opp mot hverandre.

KRITIKK AV KRITIKKEN: Onsdag skrev iTromsø om HTs markedssjef Anika Mackenroth (til venstre) og teatersjef Inger Buresund som skulle ønske at teateranmeldere ikke bruker terningkast når de anmelder HTs forestillinger. Llikevel tar de i bruk de gode terningkastene i egen markedsføring.  Foto: Ronald Johansen

meninger

Sjef ved Hålogaland Teater, Inger Buresund, gikk, sammen med sin markedssjef Anika Mackenroth, tirsdag ut i iTromsø med kritikk mot teaterkritikken og oss som produserer den. Kunstkritikken er en viktig byggestein i scenekunstens infrastruktur og som, liksom kunsten den kritiserer, hele tiden bør være under utvikling og derfor emne for diskusjon. Kritikken skal tåle kritikk, liksom kunsten skal det. Men det er flere saker som jeg opplever problematisk med Buresunds uttalelser, og jeg vil derfor imøtegå dem her.

Ett problem med Buresunds utspill er at hun tar utgangspunkt i en samlet kritikk av «Sykle i snøstorm», et verk som kommer fra hennes eget teater og der hun selv står for kunstnerisk idé og konsept. Det ligger nær til hands å tenke at det er skuffelse over at mottakelsen ikke ble det man tenkte seg som er drivkraften, ikke et genuint ønske om høyere kvalitet på kritikken. Det er en skuffelse det som kunstner er mulig å kjenne seg igjen i, men som ikke legger noe godt grunnlag for å diskutere kvaliteten på dagens kunstkritikk. Jeg er en av dem som skrev om Sykle i snøstorm, for nettidsskriftet scenekunst.no.

Forestillingen ble også omtalt i Klassekampen, Norsk Shakespearetidskrift, iTromsø og Nordlys. Det er tekster som naturligvis er veldig ulike i sin natur med tanke på blant annet format og plattform, men som tross det er ganske like i sine konklusjoner om verket. Jeg tar med åpne armer imot en dialog med Buresund om teksten som jeg publiserte, men kan ikke starte den dialogen her ettersom hun går ut mot alle de ulike tekstene som en enhet, og det blir derfor umulig for meg å imøtegå kritikken spesifikt her.

Et annet problem er at Buresund som teatersjef, det vil si en som innehar en maktposisjon i scenekunstfeltet, går ut med uttalelser som er såpass bastante at de truer med å gjøre handlingsrommet for kritikk mindre. Selv om man skulle gå ut fra at det hun påstår er sant, at kritikken per i dag har for lav kvalitet og alle kritikker på så vel lokale som nasjonale plattformer er kunnskapsløse, så er jo ikke svaret mindre kritikk – tvert om! Vi trenger flere røster, flere plattformer, mer diskusjon, mer kritikk.

Buresund sier i intervjuet at det ikke alltid har vært like ille i kritikerfeltet som hun mener at det er i dag – kritikken var bedre før. Om man igjen går ut fra at det er en uttalelse som stemmer: Når inntraff dette før, og når tok det slutt? Hvordan så kunsten, kritikken og det øvrige mediebildet ut i den tidsperioden? Hvem var kritikerne da, når begynte det å gå mot verre tider og hvorfor?

Det er vel dessverre slik at tidene konstant forandres, og det gjør også kritikkens vilkår, for å ikke nevne det trykte ords vilkår. Jeg tror at vi alle – kritikere, teatersjefer, kunstnere, publikum, redaksjoner, lesere – har godt av sammen å se på hvordan vi skal forholde oss til disse forandringene og hvordan de påvirker oss, på godt og vondt.

Et punkt jeg er enig med Buresund om er terningkastene, som er en uting, men som både teatersjefer og kunstnere vet er svært effektive i markedsføringen om det er mange nok prikker på terningen, noe iTromsø tok opp i en artikkel onsdag. Men scenekunst som uttrykk er komplekst, så det skal også kritikken av den være, og det mener jeg bestemt, i motsetning til teatersjefen, at det er mye av dagens kritikk som er. Men å, som i deler av lokal- og dagspressen, forenkle ett resonnement og en refleksjon med terningkast fordummer bare kunsten, kritikken, publikum og leserne. Derfor er det utenkelig at scenekunstspesifikke plattformer, som scenekunst.no og Norsk Shakespearetidskrift skulle anvende seg av sådanne.

Vi trenger å diskutere kritikken og dens vilkår, men den diskusjonen må være saklig, presis og ikke sette kunsten/kunstnerne og kritikken/kritikerne opp mot hverandre. De er en del av samme økosystem og gjør hverandre bedre. Så ja, la oss snakke mer om kritikken og dens vilkår, og la oss produsere mer kritikk – ikke mindre.

Debattinnlegget er oversatt fra svensk.