Sektor for Helse og omsorg i Tromsø kommune har nesten daglig den siste tiden blitt gjenstand for omtale i byens aviser og mediene ellers. Jeg har en følelse av at vi eldre, uten at det sies direkte, blir syndebukker i denne miseren. Vi går mot et overforbruk ved årets slutt på ufattelige 230 millioner kroner. Kan dette bare fortsette? Trumfer Helse og omsorg alle andre budsjetter?

Noen siterer Bibelens ord om at ”intet tre kan vokse inn i himmelen”. Andre påpeker at Sovjetunionen gikk konkurs i 1990 da utgifter til det militære oversteg 50 prosent av statens totale utgifter. Helse og omsorg tar i dag cirka 40 prosent av staten Norges totale årsbudsjett. Nordlys informerte derfor 27. september med krigsoverskrifter at man frykter at hele omsorgstjenesten bryter sammen, da man forventet innskrenkninger. Dette førte til at diverse ledere av helsetjenesten i Tromsø måtte rykke ut og roe ned situasjonen: «SÅ ille var det da ikke».

Men det er ikke til å unngå at institusjoner for eldre og pleietrengende har stått i fokus når det gjelder elendighetsbeskrivelsene. Nordlys forside 3. oktober er intet unntak: «Sykehjemmet har tidvids bare én sykepleier på vakt for 94 pasienter». Generell sykepleiermangel er årsaken, blant annet på Sør-Tromsøya Sykehjem. Avdelingsdirektør Trond Brattland erkjenner at situasjonen er vanskelig. 10 av 20 sykepleierstillinger står ubesatt. Fra før av vet vi at det er like mange sykepleierutdannede personer utenfor Helse og omsorgssektoren som det er i Helse- og omsorgssektoren. Og vi har allerede støvsugd våre naboland for ledige sykepleiere.

Å lokke med bedre lønn ser ikke ut til å være noen løsning. Videre i samme avis: «Bekymret for sykepleierutdanningen – mange dropper ut». Oppgaven kan synes umulig. Det store spørsmålet blir: Skal man drifte forsvarlig, eller må man bare drifte? Informerte kilder sier at Tromsø kommune, etter at Sør-Tromsøya sykehjem var ferdigbygget, burde ha fortsatt bygging av sykehjem tilsvarende 10 sengeplasser hvert år. Men så skal man også ansette fagutdannet personell.

Nordlys forside 8. oktober 2018: «Hjemmetjenesten sliter med å finne parkeringsplasser. På ni måneder fikk de 22 bøter, som de må betale selv.» Videre skriver man at «hjemmetjenesten har fått nok». Som om det ikke var nok fra før. Hjemmetjenesten er den tjenesten som gjør at eldre kan bo lengre hjemme, og når denne tjenesten ikke kan bevege seg rundt i byen uten å bli bøtelagt, så brenner det vel et blått lys for hele ordningen? Direktøren i Tromsø parkering sier imidlertid at bøteleggingen vil fortsette. Ingen skal forskjellsbehandles.

Nye Otium var så vidt begynt på en lenge etterlengtet innflytting, før bladet iTromsø kunne melde over hele forsiden den 10. oktober 2018: «500 Otium-ansatte må knive om 38 parkeringsplasser. Frykter oppsigelser etter parkeringskaos». Fanatikerne som arbeider for en helt bilfri by har så vist ikke ligget på latsiden. Allerede for to år siden ble det påpekt at det var planlagt altfor få parkeringsplasser for de ansatte i tilknytning til nye Otium. I tillegg vil det også bli innført avgiftsbelagt parkering. En yrkesgruppe som for eksempel Hjemmetjenesten er helt fri for parkeringsplasser ifølge Nordlys samme dag. Noen som er forbauset over at det er problemer med rekruttering til disse yrkene?

Og elendigheten fortsetter. 13. oktober 2018 har iTromsø følgende overskrift: «Ansatte flykter fra ambulansetjenesten. Hver fjerde har sluttet siden juni». Grunnen skal være høy arbeidsbelastning, uegnede lokaler og overgang til annet arbeid innen AMK. I tillegg underbemanning og dårlig planlegging fra ledelsen.

Rapport fra Hjemmetjenesten og de forskjellige institusjonene flommer over med såkalte avviksmeldinger. Hva ligger egentlig i betegnelsen avvik, og avvik fra hva? Hvem skriver avviksmeldinger, og skal en avviksmeldingene sidestilles med steintavlene til Moses? Eller representerer disse «bare» den enkelte helsearbeiders syn? Kan en utenforstående besøkende på institusjonen skrive avvik på noe han/hun mener ikke fungerer?

De siste årene har det vært en del oppslag i mediene der eldre blir sett på som en belastning for samfunnet. Mange eldre har offentlig gått ut og protestert mot betegnelsen «eldrebølgen», og mener det er en form for eldrediskriminering. De eldre fremstilles som en slags tsunami som skyller over samfunnet og opptar ressurser som kunne vært brukt til annet nyttig. Dette er jo ikke tilfellet! Vi eldre er en ressurs i og for samfunnet. Vi deltar som frivillige i organisasjoner, i familien og i politikken.

Så lenge vi er friske og oppegående stiller vi opp, både som barnevakt, henter og bringer og støtter samfunnet og familien. Vår pensjon er trukket fra vår lønn etter et langt arbeidsliv. Og når vi etter hvert havner på sykehjem så betaler vi 75 prosent av vår pensjon for kost og losji til kommunen. 85 prosent dersom vi har renteinntekter eller annen inntekt. Så ikke kom og fortell at vi er en tsunami! At en sykehjemsplass i dag koster cirka 1,1 million kroner året, er ikke vår feil. Det spesielle norske kostnadsnivået har brakt oss der vi er i dag på grunn av år etter år med lønnsvekst som har generert prisvekst som igjen har generert avgiftsøkninger. Til sammen forer dette kostnadsspiralen.

Bladet iTromsø meldte for øvrig den 27. september: «Sykehjem invadert av sølvkre». Det sto ingenting om hvorvidt kreket hadde med noe sølv til å betale for oppholdet!