Det virker for meg som om det er en forbrytelse å gå over midtlinja i politikken. Som politisk interessert person, har jeg fulgt brukbart med i norsk politikk, og jeg kan se at det gjennom årene, har vært tatt gode initiativ fra begge sider.

Men hvis en foreslår å tråkke over midtstreken, høres det nesten ut som et landsforræderi. Da trues det med Rødt, som en avart av kommunismen vi hadde før og etter krigen, og ser ikke at Frp har en stor tilhengergruppe som er mørkeblå, for ikke å si svart, og ser ikke at denne gruppen er i nært slektskap med nazistene, og ser ikke at disse er mye nærmere å få politisk makt enn «kommunistene» i Rødt.

Av og til lurer jeg på om en del politikere er lobotomert, slik at det ikke er forbindelse mellom venstre og høyre hjernehalvdel.

Jeg har, selv om jeg ikke er Høyre-sympatisør, beundret Erna Solberg for måten hun har stått han av gjennom alle uryddighetene i regjeringa.

Men jeg mistet mye av denne respekten da hun nylig dro opp «abortkortet» for å lokke KrF-velgere fra Bibelbeltet til å stemme mot Hareides forslag til sidevalg, enda hun inderlig godt vet at hun ikke vil få flertall for en strengere abortlov.

Kanskje har hun brukt noen av regjeringas konsulenter til å utarbeide en så sleip taktikk, for å kunne holde på makta, enda hun selv beskyldte Hareide for maktbegjær, da han på ærlig vis la opp til en demokratisk debatt i sitt parti, om skifte av politisk side.