Liker du derimot å gå på konserter i små klubblokaler, er situasjonen litt dystrere, om enn ikke helt dommedagstruende. Det er jo, tross alt, ingen liv som går tapt her. Bare kulturelle miljøer.

Blekket har knapt blitt tørt etter jeg skrev om nedleggelsen av Café Mono i Oslo og Garage i Bergen, begge klubbene institusjoner i sine respektive byer. Og nå kan vi henge på Café Circa i Tromsø. 22. desember stenger de dørene for godt.

I en tid med regjeringskriser, skandalebøker, storpolitisk halshogging av journalist i et tyrkisk konsulat, deprimerende klimarapporter osv., er en pågående klubbdød for steder med høy konsertfrekvens neppe det mest deprimerende endetidstegnet for folk flest. Men jeg tillater meg uansett å la være å juble av det.

At Circa nå legger ned, og gjør om hele huset til et digert tapassted, er derfor ikke tragisk, men det er kjipt åkkesom. For det er lett å få vekket til live mye vemod om mye gøy som har skjedd innenfor dørene der, og særlig i de mange årene filantropen, energibunten og den kulturelle velgjøreren Øivind Sjøvoll styrte skuta der.

Flere tusen kvelder med DJs og godt over 300 konserter ble avholdt inne i den lille og tette bula, et sted som i utgangspunktet ikke var spesielt ideelt for å arrangere konserter, slik det ofte er med de mindre klubbene, der skapertrangen og den indre energien er det som trykker ut arrangement folk kan nyte av når de lar seg friste, snarere enn en suverent teft for arkitektur og logistikk.

Den type gründere er dessuten mye mer opptatt av å skape, og få noe til å skje, enn å bygge nye bygninger fra grunnen av. Slikt har man ikke tid til.

Sjøvoll skapte et lavterskelsted med Circa som gjorde stedet godt kjent langt utenfor by- og landegrenser. Han var heller ikke opphengt i stilarter eller musikalske uttrykk, annet enn at han selv mente det var kult. Han hjalp også til flere ganger undertegnende trengte ei intimscene til artister utenbys og utenlands fra, på et sted der produksjonen var både kulturelt høyverdig og økonomisk anstendig.

Opp gjennom årene fikk jeg, med Øivinds velvillighet og drahjelp, satt opp konserter der med canadieren Geoff Berner, engelskmannen Michael Weston King, nashville-cowboyen Jason Ringenberg, texaneren Terry Lee Hale og flere andre jeg sikkert har glemt.

Husker også hvordan vi fikk driblet det til slik at den nå avdøde kultartisten Jackie Leven kunne spille der en lørdags ettermiddag, til et dørgende stille og fjetret publikum i det kronglete, stappfulle og rare lokalet. Uten Øvind og Circa hadde det aldri blitt noe av. Nå var det ikke akkurat så mange liv som ble reddet, ei heller verden, men i noen timer opplevdes der og da verden som et genuint bedre sted å være. Og slikt kødder man ikke med.

Jeg så selvsagt også konserter der jeg selv ikke hadde noe med å gjøre, blant annet en helt fantastisk oppvisning av det norske bandet Darling West i fjor vinter. Den tenker jeg fortsatt på nå og da. Og det har vært avholdt hundrevis av de populære musikkquizene der inne, med latter, jubel, hovering og krangling som smeller i veggene, om helt ubegripelig nerdete musikkfakta. Det er også slikt som skaper sjel.

Mari Boine har spilt der inne med fullt band. Jazzlegender som Jon Christensen og Peter Brötzmann likeså. Jarle Bernhoft, Dagny og Violet Road fikk også slippe til der i tidlige faser av karrierene sine, slik at de kunne tilegne seg kjærkommen liveerfaring de i dag nyter godt av fra de største scenene. Verdien av slikt er uvurderlig, for det er alltid på slike scener artister begynner, før de hentes opp av festivaler eller det lukrative eventmarkedet.

De siste årene har stedet slitt økonomisk. Vingling med åpningstider har forekommet. Forskjellige matkonsept har vært prøvd ut. Rykter om salg og nedleggelse har svirret en god stund. I august i år solgte Øivind seg ut. Og nå er det altså helt slutt på den delen av huset som har levert så mye gøy i så mange år.

Nå blir det tapas i to etasjer. Og det blir sikkert fint dét, for all del. Og tapas har jo, så vidt meg bekjent, ikke drept noen. Godt er det også. En dag kan vi kanskje alle leve av tapas. Vi kommer til å bli så mette. Tenk så kult om de også får shuffleboard og ufiltrert surøl, slik flere og flere uteplasser får, så kan man iallfall underholde hverandre.

I Tromsø har vi flere større konsertscener med høyt aktivitetsnivå, takk og lov. Særlig den seige stayeren Kulturhuset holder koken, og Studenthuset Driv peiser også bra på. Ære være begge. I tillegg arrangerer det omreisende og idealistiske klubbprosjektet The North Country Fair sporadiske og gode konserter rundt om i byen. Café Sånn, HT, Verdensteatret og Blårock arrangerer av og til. Noen har begynt å arrangere konserter hjemme hos seg selv.

Av de små klubbene som flere ganger i måneden arrangerer konserter med lokale og eksterne artister, er det i realiteten bare Bastard Bar igjen. Måtte de gis evig liv og rause pengegaver fra både fra offentlige og private aktører. For nå trenger vi dem mer enn noen gang.

For Circas del får vi heller bare ta hatten ærbødigst av, takke for mange år med masse gøy og ønske dem lykke til i sine to siste måneder som kulturinstitusjon.

Vel blåst, helter og heltinner.