Sett fra tribunen

TIL trenger en Mohn-utdrivelse

År etter år kommer oppslagene om røde tall fra Alfheim - like sikkert som nysnø på Tinden.
meninger

«Luksusfellen» har nå gått på norske fjernsynsskjermer i 10 år. Som så mange andre realityprogrammer, som «Åndenes makt» eller «Sinnasnekker'n», følger «Luksusfellen» en fast dramaturgi.

Først blir man presentert for en person, som av ulike grunner har et stort pengeforbruk. Ekspertene fra tv-produksjonen bruker noen minutter på å snakke med personen, før gjeldssituasjonen blir kartlagt. Vanligvis oppdager skyldneren at det står enda verre til med økonomien enn antatt. Dette visualiseres oftest ved at inn- og utgifter settes opp med tusenlapper på ei tavle, slik at vi alle kan se at regnskapet ikke går i hop.

Deretter skal hovedpersonen ydmykes et kvarters tid ved at man selger unna alt som har en viss monetarisk verdi, som datamaskiner, møbler og biler, før saken løses ved at TV3 maser på kreditorene til de går med på en mye bedre betalingsavtale enn vanlige gjeldsslaver kan håpe på.

Likevel slår man som oftest av fjernsynet med en nagende følelse av vedkommende som akkurat vinket muntert adjø til programlederne, lurer kredittkortet opp av lomma straks tv-kameraene er ute av syne.

Det er dessverre ikke bare i fjernsynsunderholdningens verden at det opereres på denne måten. Også innen fotballen synes kronisk overforbruk, budsjettvegring og en fullstendig manglende evne til realitetsorientering å være et stadig tilbakevendende fenomen.

Vårt eget eliteserielag har nå gått med underskudd i så mange år på rad at hadde TIL vært en kommune, hadde de for lengst vært på ROBEK-lista med Fylkesmannen hengende som en overivrig lærervikar over skuldrene. År etter år kommer oppslagene om røde tall fra Alfheim like sikkert som nysnø på tinden. Like årvisst kommer beroligende beskjeder om at nå har klubben lært av fortidens synder, og at neste år vil regnskapet gå i pluss.

Spol frem til våren, og du kan satse nyrene dine på at det etter et par serierunder kommer frem at publikumsbesøket ligger et par tusen under budsjettert. Det er åpenbart like sjokkerende hvert år for ledelsen i klubben å oppdage at hjemmekamp i april mot nyopprykkede lag ikke fyller tribunene til randen.

Dermed er det bare å vente på hjemmekampene mot Rosenborg og Bodø/Glimt, som skal berge publikumssnittet, men som viser seg å trekke mindre enn forventet på grunn av dårlig vær/kollisjon med andre arrangementer/dårlig tabellposisjon (stryk det som ikke passer).

På høsten må gjerne en trener eller to sparkes for å berge plassen, og noen spillere panikkjøpes med store lønninger. Disse spillerne blir aldri solgt videre, og fører med seg underskudd på lønnsbudsjettet i hele kontraktstiden, noe som tilsynelatende aldri blir hensyntatt når neste års budsjett skal klampes sammen.

Det kommer ganske ofte frem i «Luksusfellen» at den direkte årsaken til at den aktuelle deltageren ikke for lengst har måttet forlate hus og hjem og krøllet seg sammen på gårsdagens aviser under ei bru, er at familien har holdt en skjermende hånd over avkommet. De færreste foreldre klarer å se på at sine lenders frukter roter det skikkelig til, og trer støttende til med mat, klær og penger, noe som vanligvis ikke motiverer pengesløseren til mindre forbruk.

Slik er det også i TIL. Her er det riktignok ingen kjødelig far, men en overmåte raus onkel som trår til når lommeforet er tynnskrapet og kassa ikke inneholder annet enn bukseknapper og brukte bussbilletter. Trond Mohn er mannen som – uten å være fra Tromsø – elsker klubben så høyt at han gjentatte ganger har latt kortet ligge i baren og tatt regninga etter nok et TIL-underskudd.

Penger til yngres avdeling? Spillerkjøp? Nytt kunstgress? Det finnes tilsynelatende ikke grenser for onkels gavmildhet.

Dessverre synes det som om den endeløse generøsitet har ført til likegyldighet hos mottageren. Som et bortskjemt barn som fnyser misfornøyd av et par hjemmestrikkede lester på julaften, har bergenserens pengegaver blitt fulgt opp av nye urealistiske budsjetter og tilsvarende underskudd.

Som glad i fotball og byen vi bor i, smerter det å si det, men Trond Mohn burde kanskje tenke over de Pauli ord fra Hebreerbrevet om at den Herren elsker, tukter han.

Det var derfor med adskillig lettelse jeg denne uken kunne registrere at TILs nye daglige leder, Kristian Høydal, dro i nødbremsen så både kontrakter og penner fløy veggimellom. Høydal har lagt ned forbud mot inngåelse av nye kontrakter før klubbens økonomiske situasjon er tilstrekkelig klarlagt, noe som må sies å være en forfriskende forandring på Alfheim.

Nå gjør dette neppe TIL spesielt attraktiv på transfermarkedet, men med tanke på at verden flyter over av kontraktsløse spillere, er ikke det nødvendigvis et viktig poeng.

Og det blir ikke eliteseriefotball i fremtiden, om ikke Tromsø Idrettslag klarer å sette opp realistiske budsjetter og styre etter disse. Takk for all hjelp, Trond Mohn. Men nå må vi kanskje lære oss grunnleggende økonomi før det er for sent.