Lørdag klokken 12 spiller Skarp bortekamp mot Finnsnes og bør helst vinne for å unngå nedrykk fra 3. divisjon, avdeling 6 (kampen kan du se her!).

Taper Skarp, må de sorthvite antakelig rusle ned trappa til 4. divisjon. En trist skjebne for et lag som tradisjonelt har konkurrert litt høyere opp.

Skarp har vunnet én eneste bortekamp i 2018, og det er dermed en stor utfordring laget står overfor når de møter grønntrøyene fra byen i Midt-Troms i kappestrid om tre poeng. Finnsnes kommer til å ende på en trygg åttendeplass uansett resultat, og har kanskje moderat motivasjon før sesongens siste kamp, hvilket muligens kan gi Skarp en liten fordel.

Bortsett fra å vinne serien, er den deiligste følelsen i fotball å unngå nedrykk i siste serierunde. Opp- og nedrykkssystemet er en vidunderlig oppfinnelse og sikrer at mange kamper har betydning og vekker interesse selv om det for lengst er avgjort hvem som tar de øverste plassene.

Hvis vi ser bort fra cupfinaletriumfene i 1986 og 1996, tror jeg Arne Vidar Moens legendariske seiersmål for TIL borte mot Rosenborg – av alle lag – på overtid i siste serierunde 2003, som sikret fortsatt eliteseriespill, er den mest ekstatiske opplevelse TIL-supportere har hatt.

Men akkurat som det bare kan være én vinner, kan ikke alle berge plassen. Om alt slår til for Skjervøy og Skarp, kan faktisk begge lagene klare seg, men etter all sannsynlighet går ett av lagene ned, mens det andre laget kan juble vilt. Som salmedikteren så presist uttrykte det; sorgen og gleden vandrer til hope.

Uansett hvor du befinner deg i fotballens hierarki, er nedrykk en bedrøvelig opplevelse. TIL har stort sett klort seg fast i toppserien siden Bjarte Flem fikset opprykk ved å redde straffe mot Moss i den avgjørende kvalifikasjonskampen i 1985.

Unntakene har vært 2001 og 2013, to blytunge sesonger med få scoringer, horribelt forsvarsspill og direkte nedrykk, selv etter desperate styregrep: I 2001 ble trener Terje Skarsfjord sparket, mens Agnar Christensen måtte forlate klubben i 2013.

Vi har en tendens til å huske de gangene det hjalp å skifte trener – som da Steinar Nilsen på mirakuløst vis rykket klubben opp over nedrykksstreken i 2005, eller hvordan Simo Valakari forvandlet et mismodig Tromsø-lag til ballartister i fjor høst. Men vel så ofte er det mer dyptgående problemer i en klubb som rykker ned enn akkurat fyren som leder treningene.

Selv har jeg vært med på to nedrykk fra den gamle TITO-serien, med Nordkjosbotn IL i 2002 og 2004. Her var det ikke snakk om dramatiske og bitre nedrykk i siste serierunde, men derimot sesonglange lidelseshistorier, hvor det omtrent fra sesongens første spark var åpenbart at vi ikke var i nærheten av å ha det som skulle til for å unngå nedrykk.

En slik sesong er en underlig prosess. Etter en lang vinter med treninger, spillerjakt og treningskamper, innser man tyve minutter inn i den første kampen at man ikke har trent nok, at spillerne man har signert ikke er gode nok og at taktikken er like realistisk som troen på at IKEA noen gang kommer til å bygge et varehus på Håpet.

Deretter må både lag og trenere gjennom en tilsynelatende evigvarende ydmykelse av skrekkelige prestasjoner og sportslige ydmykelser, kun avbrutt av små glimt av ubegrunnet optimisme og kortvarig lykke.

Når poengene uteblir, er tiden kommet for de obligatoriske krisemøtene, hvor spillere og ledere skal snu steiner i forsøk på finne ut hvor hunden er begravet. Her blir man stort sett alltid enig om å sette i gang med ny giv, vanligvis eksemplifisert ved at stallen lover å bli flinkere til å møte på trening, mens treneren endrer formasjon i tråd med hva som er mest populært i Premier League på det aktuelle tidspunktet.

Som regel gir dette utslag i ett heldig poeng i første kamp etter møtet, som forleder alle til å tro at kjerringa er i ferd med å bli reist. Noe hun nesten aldri er.

Når realiteten atter viser sitt grimme fjes i speilet, og alle skjønner at dette overhodet ikke går veien, stikker vanligvis rottene fra det synkende skip.

I breddefotballen er det derfor ikke uvanlig at de siste kampene spilles av sekstenåringer som tas opp på A-laget for tidlig, og et par veteraner som sier seg villig til å stille opp for moderklubben, sannsynligvis motivert i et sterkt ønske om å lure seg bort hjemmefra et par timer hver lørdag.

Når det verste emosjonelle sjokket over et nedrykk er overstått, kan det på sett og vis være en ganske edrugjørende opplevelse. Sannheten skal som kjent gjøre fri, og den som rykker ned må enten gi opp eller finne motivasjon til å prøve på nytt.

Ved totiden lørdag vet vi hvordan tabellen i 3. divisjon avdeling 6 ender. For lokalfotballens skyld krysser jeg fingrene for at begge lagene fra Troms skal klare seg. Men la oss nå alle sende varme tanker til lagene som til sist rykker ned. Det er det minste de fortjener.