Fra sidelinja:

To valgskjebner

Om denne nyvalgte ordføreren har en visjon eller en tanke om hva han har tenkt å gjøre med byen vår, er han på rett plass, skriver Herman Kristoffersen.

DUELLEN: Aps Gunnar Wilhelmsen (til høyre) og Jens Johan Hjort (H) møtes til dyst i 2019. Foto: Ronald Johansen 

meninger

Det er i virkelighetens verden bare to personer i ishavsbyen som kan få anledning til å bære ordførerkjedet rundt på hundrevis av arrangementer de neste fire årene.

Som kan få anledning til å skinne i ordførerens stråleglans. Den andre får det verre. Han, for det er bare hanner her, kommer til å sitte ganske så stille i kommunestyresalen og bare se sånn passe interessert ut. For han har ingen makt til å utføre noen verdens ting.

Han får i utgangspunktet ikke bestemme over en eneste kommunal skattekrone. Budsjettene har han liten innflytelse over. Investeringene i badeland og den slags blir tredd nedover hodene på alle sammen i gruppa hans.

De blir vedtatt uten at den tapende – som gjerne blir gruppelederen for alle fire årene – får gjøre annet enn å stemme imot sammen med gruppen sin. Eller stemme med, om det ikke er mulig å stemme imot. Triste år med andre ord. Fire av dem etter hverandre. Det vil nesten aldri ta slutt.

Herman Kristoffersen  Foto: Knut Jenssen

 

Æren for det som virker faller på ordføreren. Flausene prøver nemlig alle å dele med flest mulig, slik at det blir litt mindre på hver enkelt å slepe rundt på. Den som vinner har imidlertid et stort fortrinn, men bare om han har tenkt å bruke det til noe.

Om denne nyvalgte ordføreren har en visjon eller en tanke om hva han har tenkt å gjøre med byen vår, er han på rett plass. Da kan han sette en slags dagsorden og få kommunestyret med på saker og ting. Det i seg selv er en god grunn til å vinne. Å bare jakte popularitet er ikke en slik grunn. Det blir bare pinlig.

Alle vet nå hvem disse to karene er. Nominasjonsmøter eller ikke. Avisene renner over av sladder. Det er jobben deres.

Etter valget vil pressen være opptatt av vinneren nesten på heltid. Oppmerksomheten er stor, selv i en liten by. Mange vil også ha biter av ordførerens oppmerksomhet. Om det snør kraftig en natt, kommer en sur jævel til å ringe for å spørre hvor i h … snørydderne har gjort av seg.

Det vil også være et salig renn på kontoret for å skaffe sykehjemsplass til en mamma eller pappa. Huset er solgt og arvingene har delt pengene mellom seg allerede, men sykehjemsplassen er ikke der hvor han lovte at den skulle være. Så nå ligger den gamle på flatseng i stua til en eller annen slektning, og får besøk av hjemmesykepleien minst fem ganger i døgnet. Trasig hva?

Utbyggere og folk som vil ha fortgang i prosjektene sine vil komme til å lure på hva de egentlig holder på med i kommunen hans. Har de tatt ferie hele gjengen? Av og til kommer det meningsmålinger som sier at det går rett til h … og populariteten synker som en stein. Alle forventninger er gjort grundig til skamme. Han har slett ikke gjort som han sa han skulle gjøre i valgkampen, vil mange si.

Er det noe han kan foreta seg med alt dette? Veldig lite. Om han begynner å ringe rundt i desperasjon, vil det være innblanding i administrasjonens ansvarsområde. Skal han forandre på noe, må det vedtas i kommunestyret eller formannskapet.

Der henger det prislapper på alt mulig. Alt koster penger. Om de ikke er der, skjer det ingenting og den stakkars mannen som bare ville bli ordfører for at det hørtes så flott ut, sitter billedlig talt, med det lille skjegget sitt langt nede i postkassa.

Er det noen som fortsatt tror at en ordfører har arbeidstid? Slik som andre? Noen og tredve timer i uka? Det kan en bare glemme med en gang. Om en eller annen med skjør beinbygning glir på et bananskall eller byholka og brekker beinet, gjett da hvem som har tatt bananene inn til byen. Det er den helvetes ordføreren, det også.

Så er det humøret da. Kan en ordfører ha en dårlig dag? En dag da ordføreren, som andre, kan være drittsur eller bare ha lyst til be alle dra til h …

Det er ikke lov selv om det ikke står nedskrevet noen steder. Ordføreren er hele folkets eiendom, selv om en ikke har vært i nærheten av å stemme verken på ham eller på det flertallet som bestemmer i kommunen.

Så er det møtene, og de er det mange av. Og de er lange. Innleggene til representantene som er valgt inn i kommunestyret og utallige andre komiteer er også lange og gjentakelsene kommer i serier på flere titall.

Den andre sitter nedsyltet i sakspapirer og prøver å gjette seg fram til hva de egentlig mener og planlegger på kontorene i rådhuset.

På den siden av politikken er spillet nå i gang. Da gjelder det å strekke ut den politiske foten slik at de som bestemmer kan snuble i den. En kan selvsagt ikke være enig i alt ordføreren foretar seg. Hvorfor stilte de da til valg selv? Da gjelder det at egen suksess er bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte.

Fire år vil det være slik. Vi som likevel tror litt på demokratiet syns det er bra at noen stiller seg til rådighet og bemanner kommuneskuta, selv på denne måten. At de er der og leser sine sakspapirer, gnir seg i øynene på kveldstid og noen ganger sovner foran datamaskinen eller papirhaugen.

Det er en stor styrke for oss som bare trengte å slenge en seddel i valgurna.

Det gjør at vi sover bedre om natten.