Det er kanskje heller et tegn på forgubbing i lokale mediehus, enn et vitnesbyrd om at noe er alvorlig galt med klubb- og festivalmarkedet.

Faktum er at vi aldri har hatt flere scener, band, konserter eller publikummere enn nå. Nivået på artistene er skyhøyt, og som arrangør opplever jeg at publikum er særdeles oppegående og interesserte. Unge som godt voksne.

Tromsø er en liten by med et enormt kulturelt mangfold. De største festivalene har en bredde som reflekterer dette, også blant publikum. 38,5 % av Buktafestivalens publikum er i alderen 20–30 år, 40,5 % i alderen 30–40 år, 5 % er under 20 år, 14 % mellom 40–60 år, og 2 % over 60.

Vi har aldri sagt at vi skal rette oss spesielt inn mot en enkelt aldersbestemt målgruppe, men presentere et godt program – bestående av gode liveartister – for dem som måtte være interessert i rock.

Myten om at det bare figurerer pensjonister på våre scener vil jeg også avlive. 39,5 % av artistene som spilte på Buktafestivalen i 2018 var under 30 år. 21,5 % var i 30-årene og 39 % var eldre enn 40 år. Majoriteten av programmet besto derfor av det som kan defineres som unge artister.

Vi har brukt 15 år på å bygge opp et publikum. Publikum stiller strenge krav til oss og har et overveldende eierskap til vår profil. Og godt er det. Vi skal sette sammen et program bestående av både fremadstormende og etablerte artister, som viser bredden i rocksjangeren, fra metal til pop, fra country til doom.

33 % av vårt program har de siste årene bestått av nordnorske artister – og vi er på den måten et viktig utstillingsvindu for ny nordnorsk rock. Vi er bevisst i vår rolle som formidler, og presenterer hvert år en miks av unge artister og gamle helter. Etablerte artister vil alltid være viktig – fordi de også har et etablert publikum.

Det som er viktig for oss er å sikre at både nye artister og nye publikummere blir inkludert. På denne måten sikrer vi rekruttering, både foran og på scenen. Som arrangør må vi legge til rette for at nye publikummere får et forhold til de etablerte artistene, på samme måte som både unge og voksne publikummere får et forhold til nye artister. Den dynamikken ivaretas på de fleste festivaler rundt oss i dag.

Det som er unikt i Norge nå, er at publikum som var unge for 15 år siden, fortsatt går på konsert. Side om side med yngre publikummere. Den samme gruppen, som Helge Skog omtaler på urettferdig vis som gubber og kjerringer, gikk ikke på konsert i samme grad for 15 år siden. Det har altså blitt skapt et enormt publikum av konsertgjengere, som gir både helårsarrangører og festivaler et gedigent spillerom.

Noe som sikrer gode vekstvilkår for unge artister som får mulighet til å vokse foran et konserthungrig publikum med bred alderssammensetning. Hadde man regnet på antall konserter, scener og festivaler i 2004 mot 2018 så ville man sett hvor enorm utviklingen har vært! Dette burde Feedback skrive om.

Når Feedback-redaksjonen skriver om klubber som ”dør”, bør de også sørge for å være såpass våken at de får med seg alle de nye scenene som oppstår, eller revitaliseres. Mens man gasser seg i dommedagsprofetier burde man heller tatt turen ned til Blårock, hvor unge ildsjeler har tatt over driften av en av byens største kulturinstitusjoner, med mål for øye å tilføre friskt blod og nye impulser – for å sikre og modernisere kulturarven.

Men kanskje gubbene i iTromsø ikke er like begeistret for slike renessanseprosjekter? Feedbackredaksjonen fokuserer nemlig heller på å latterliggjøre stuekonserter, og skriver flammende innlegg om en nedlagt klubbscene i Oslo eller en 2-siders nekrolog om en artist som maksimalt 7 lesere kan ha et forhold til.

Før dere kritiserer arrangører for å drive eldreomsorg bør dere gå noen runder i egne spalter å se hva Feedback bruker mest energi på. Det er nemlig ikke ny musikk. Definitivt godt kulturstoff, men ikke spesielt aktuelt.

Det er en tid for alt. Konsepter lever og dør. Dette er naturlig. Enkelte ting må dø, for å skape rom for nye ideer og konsepter. Hvis vi kommer til det punkt at publikum slutter å komme til Bukta – ja, så var det en fin tid med gode minner og sterke opplevelser for mange. Så beveger vi oss alle sammen videre, og overlater et eventuelt tomrom til noen andre å fylle.

Slik Døgnvill gjorde i sin tid, og skapte rom for den fantastiske festivalen Rakettnatt har blitt. Enn så lenge har vi stor tro på det vi holder på med, og opplever at publikum fortsatt elsker konseptet vårt med rock, øl og sjømat i Telegrafbukta. Og vi elsker publikummet vårt, og ingen – verken artister eller publikummere – skal straffes for at de blir eldre.

Som en stolt del av det ekstremt vitale nordnorske musikkmiljøet vil jeg berolige dere alle: Musikken lever, og det har aldri vært mer spennende å jobbe med musikk enn det er nå.

Så mens Helge Skog børster støv av de dyrebare Skunk Anansie-platene sine til neste ukas dypdykk, kan vi andre kose oss på konsert.

Og når journalistgubbene er borte kan kanskje noen unge mennesker med nye og spennende perspektiver sørge for en frisk, aktuell og vital kulturdekning.