Det mest markante utslaget etter undertegnedes musikkommentar sist fredag – der jeg spør om dagens modell for livemusikk er bærekraftig på sikt – kom fra festivalsjef for Buktafestivalen, Lasse Lauritz Pettersen.
Les kommentaren fra Helge Skog «Hva skjer når rockegubbene og kulturkjerringene er borte?»
Les tilsvaret fra Lasse Pettersen «Nei, festivalene er ikke tatt over av gubber, kjerringer og pensjonister»
Pettersen tar åpenbart mine spørsmål som et angrep på hans festival, og kaster seg virkelig ned i skyttergrava i sitt svar søndag. Om jeg ikke traff en nerve i nevnte kommentar, er det rart at Pettersen fremstår såpass indignert på vegne av nettopp sin egen festival.
Hans innlegg kommer riktig nok også i kjølvannet av undertegnedes sak om Buktafestivalens millionunderskudd noen dager tidligere. Dette kan dog selvfølgelig være helt tilfeldig.
I sitt innlegg redegjør Bukta-sjefen for aldersfordelingen på sin egen festival, før han velger å kritisere min redaksjon for å ikke skrive om ny musikk, aktuelt kulturstoff eller nye arrangører. I og med at Feedback/iTromsø vitterlig skriver om ny musikk – fra Tromsø, Nord-Norge, landet og verden for øvrig – hver eneste uke av året, blir Pettersens anklage om det motsatte ganske komisk.
Hvis Pettersen skal komme med velmente (?) råd om hva vi bør skrive om, bør han nok først lese avisa eller logge seg inn på våre nettsider. Når han har gjort dette, utfordrer jeg festivalsjefen til å finne en norsk avisredaksjon av liknende størrelse som omtaler ny musikk oftere enn Feedback/iTromsø.
Et kjapt søk i mediesøkebasen Retriever viser at vår redaksjon har gitt Buktafestivalen omtale i et tresifret antall artikler så langt i 2018. Det samme i de to foregående årene. Regnes da brorparten av disse flere hundre artiklene om Bukta-artistene som «gammel» musikk og uaktuell kultur, som Pettersen åpenbart mener at vi fokuserer så mye på?
Disse artiklene er i alle fall ikke «flammende innlegg om en nedlagt klubbscene i Oslo eller en 2-siders nekrolog om en artist som maksimalt 7 lesere kan ha et forhold til» – som Pettersen nevner som eksempler på Feedback/iTromsøs feilslåtte fokus. Fire dager etter nevnte «flammende innlegg» hadde vi for øvrig også en kommentar om en nedlagt klubb i Tromsø. Hvilke meningsløse nekrologer han viser til, vites ikke.
Festivalsjefer med en viss ydmykhet og oversikt ville muligens ha satt pris på en såpass bred dekning, som inkluderer forhåndssaker, artistintervjuer, kommentarer, konsertanmeldelser og lengre reportasjer. Samtidig kan undertegnede ta selvkritikk på at svært få av disse Bukta-artiklene har hatt en kritisk vinkling, men er skrevet med grunnlag i en entusiasme og interesse for musikk. Dette har tydeligvis gjort Buktafestivalen bortskjemt.
Når det gjelder Pettersens «avsløring» om forgubbing i Feedback-redaksjonen, må jeg påpeke at noen av oss besitter noe som heter selvironi. Om Pettersen leser min kommentar én gang til, vil han forhåpentlig legge merke til dette fenomenet.
Å diskutere fremtiden til konsert- og festival-Norge er noe mange av oss gjør med stor interesse. Det er fordi vi bryr oss om musikk, kultur og nærmiljøet.
Etter Pettersens utspill innser jeg at Buktafestivalen ikke er interessert i å delta i en slik diskusjon, men snarere å klappe seg selv høylytt på skuldra. Der i gården er tydeligvis alt helt perfekt, ifølge festivalsjefens utsagn.
Jeg gleder meg uansett til Buktafestivalen 2019. Personlig håper jeg å få se like mye god gubberock som de hadde på programmet i år – selv om deres egen festivalsjef tydeligvis mener min redaksjon burde bruke kreftene på å skrive om noe annet enn slikt.
Hilsen Rockegubbe, 38 år.