Hvorfor skal jeg nekte den ti år gamle sønnen min en del av den kulturelle arven og det lingvistiske krydderet som saftige gloser representerer?

Jeg kan like gjerne starte med en paradoksal innrømmelse, som er at jeg ikke liker å høre barn banne. Det er ikke språkbruken i seg selv som plager meg, men at «fy-ordene» som oftest høres påtatte ut, eller at de brukes på en lite effektiv måte.

Dette er selvsagt ikke barnas feil, da voksne sjelden kommer med veiledning når det kommer til dette aspektet ved verbal kommunikasjon. På samme måte som vi lærer barna våre at subjektet plasseres rett før, eller rett etter, det finitte verbet i en setning, så bør vi lære dem hvordan bannskap kan brukes på en mest mulig potent måte.

Det store norske leksikon beskriver banning som «ord som er mer eller mindre tabubelagte», og deler dem inn i de fire underkategoriene «utropsord, skjellsord, uvennlige oppfordringer og del av en ytring». Dette burde være en selvfølgelig del av grammatikkundervisningen, og elevene ville garantert elsket det. Det er ingen motsetning mellom banning og dannelse, så lenge man lærer bannskapens etikette.

Jeg er en liberalist når det kommer til selvuttrykk, og jeg har en instinktiv aversjon mot alle former for språklig overstyring. Av den grunn har jeg sagt til sønnen min er at det ikke finnes stygge ord i hjemmet vårt, bare dårlig argumentasjon. Det er verre å komme med lite gjennomtenkte påstander, enn det er å krydre de gode argumentene med såkalte utropsord.

Relativitetsteorien ville, tross alt, ikke blitt mindre sann om Einstein la et vulgært adjektiv med i ligningen. På den andre siden har jeg advart sønnen min om at han må være forberedt på konsekvenser dersom han banner ute blant andre.

For et år siden var jeg på foreldremøte på skolen, og læreren fortalte at en del elever i klassen har en uakseptabel språkbruk. Det ble i tillegg spesifisert at mange av de aktuelle skjellsordene var engelske, og at barna «forhåpentligvis ikke forsto betydningen av det de selv sa».

Som en hyppig bruker av alle slags varianter av ordet «fuck», var det som om læreren snakket direkte til meg. Jeg følte meg som intet mindre enn en fuckings dårlig far! Lettelsen var derfor enorm da det viste seg at sønnen min ikke var en av de verbale synderne, og at det faktisk er lite som tyder på at han banner noe særlig.

For alt jeg vet vil han gjøre opprør mot meg ved å bli en snusfornuftig besteborger som anser min språkbruk som ukultivert plumphet.

I følge professor Michael Adams brukes bannskap til å etablere gruppeidentitet, forhandle grenser, bekrefte vennskap, og teste intimitet. I boken «In Praise of Profanity» argumenterer han for de personlige, sosiale og estetiske fordelene ved vulgært språk, og slår til og med et slag for et enkelte burde banne mer.

Da jeg fortalte sønnen min om hva jeg hadde lest, ble han svært nysgjerrig på hvordan noen kunne skrive en hel bok om bannskap. Jeg visste han en annen bok på hyllen min som heter «Holy Shit: A Brief History of Swearing», og jeg forklarte at det er voksne folk som har gjort akademiske studier av de samme ordene som han vil få kjeft for å bruke på skolen. Sønnen min lærte hva ironi er i samme slengen.

Kampen mot bannskap er like gammel som bannskapen selv, men det er ikke bare konservative og religiøse som har ledet an i krigen mot obskøniteter. Den jugoslaviske filologen Olga Penavin forutså i 1973 at sosialisme ville utrydde bannskap. Intet mindre! I følge henne ville den kommende sosialistiske utopien eliminere alle behov for konflikt, og dermed også alle behov for stygg språkbruk.

Hun hadde ikke tenkt over at det eneste som høres kjedeligere ut enn en verden uten bannskap, er en konfliktfri verden uten bannskap.

Men selv i et sosialistisk paradis vil det jo fortsatt være en fare for fysiske uhell, og dermed også fare for bannskap. Så lenge noen slår seg på tåen, snubler på isen eller misser bussen i siste liten, er kraftuttrykkene aldri langt unna. Selv Språkrådet har anerkjent dette, og en artikkel i Språknytt refererer til forskning som viser at «når noe gjør vondt, kan et banneord virke lindrende».

Tenk på det neste gang du nekter en unge å banne, din sadist!

Bannskap er en del av det å være et sosialt vesen, og vi gjør ikke barna noen tjenester ved å skjule dem fra stigmatiserte munnlyder. Og til de som måtte mene at bannskap vitner om et dårlig ordforråd, så er min umiddelbare respons at den hypotesen ikke lar seg verifisere av empirien. Din dumme jævel.