Kommentaren

Vi høvler i vår egen verdighet

De fleste av oss har liten erfaring med og innsikt i hvordan det er på innsiden av fengselsmurene.
meninger

Heldigvis, må en vel tilføye. I den grad vi har det, er det via TV-serier, fiksjon og dokumentarer. De blir likevel noe abstrakt over den kunnskapen, og den er tuftet på særdeles tynt grunnlag.

iTromsøs serie «Livet på innsiden», fra innsiden av Tromsø fengsel, har vært til dels deprimerende lesing. Ikke for at dette fengselet i seg selv er spesielt ille, det har jeg intet grunnlag for å hevde, men fordi man kommer tett på dette høyst spesielle livet rundt 4000 mennesker landet rundt lever i den oljemarinerte velferdsstaten Norge i dag.

Alle pengene som tyter ut av statsbudsjettet til tross, fengslene skal kutte. Det er bestemt fra øverste hold. Det regjeringen kaller «å styrke avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen» har i realiteten vært å øke kuttene i statsforvaltningen, også omtalt som «ostehøvelkuttene», som ligger fra 0,5 til 0,8 prosent i de forskjellige avdelinger av forvaltningen.

Fengslene rammes også av dette. Alle unødvendige utgifter skal derfor kuttes, skaves og smis inn til beinet, slik at soningsinstitusjonene opprettholder sin funksjon med å frihetsberøve dømte kriminelle, men ikke noe særlig mer.

Straff er ett av elementene fengslene tjener, og det er en vesentlig del av kriminalomsorgen. Og straffen vi har valgt er frihetsberøvelse – punktum. De som soner skal også sperres inne for å verne samfunnet mot dem til de igjen er frie mennesker, samt at frykten for å bli satt i fengsel skal virke avskrekkende.

En rekke gjengangere landet over viser at dette ikke fungerer helt slik det skal. Altfor mange av dem som ledes inn portene kommer ut i en dårligere tilstand, og løslates dermed med sløvere sosiale verktøy til å fikse livet i frihet igjen.

Fengslene skal også rehabilitere de innsatte. Vi lever ikke lenger i middelalderen. Vi torturerer ikke. Vi ser attpåtil moralsk ned på de landene som gjør det, flere av dem militært og økonomisk allierte med enorme svin på skogen. USA, Kina, Brasil, Saudi-Arabia, Russland. Land og stater som henretter sine egne borgere, forfølger opposisjonelle og torturerer dem. Slikt holder ikke vi på. På papiret iallfall.

I reportasjeserien til iTromsø klager samtlige av de innsatte vi har vært i kontakt med på soningsforholdene. Det går på mangelen på diverse tilbud, besøksrutinene, maten og annet. Her er det mange variabler man må ta hensyn til når man leser det. De innsatte i et fengsel er som oftest misfornøyde. Det er ikke noe kult å være i fengsel. Det er liksom litt av poenget. Samtidig er grunnlaget for skrint til å si noe generelt. Likevel.

Når en som er dømt gjentatte ganger for grov vold karakteriserer seg selv som «en tikkende bombe», og sier at han ikke lenger tilbys sinnemestringskurs fordi det skal spares penger, er vi som samfunn helt ute å kjøre.

Når frivillige fra Røde Kors ikke får komme og dele ut gratis pizza til de innsatte, fordi man ikke har ressurser til å avvikle det forsvarlig, leverer vi ikke til den kontrakten vi har inngått. Fordi dette dreier seg om så små beløp at de burde finnes og være tilgjengelige.

Når kvinner i Tromsø fengsel må sone i isolasjon, fordi de er kvinner, og ikke som følge av en dom som krever det, kødder vi med vår egen samfunnsmessige verdighet. det er attpåtil kvinnediskriminerende. Dette er heller ikke Tromsø fengsels feil.

Dette er varetektsfengslede kvinner som må sone i Tromsø, og der man av åpenbare, sikkerhetsmessige årsaker ikke kan la dem gjøre det i åpne fellesmiljø. Men dette gjør at de nektes de få aktivitetene (som skole og verkstedarbeid) de innsatte mennene har. Noen sitter isolert i måneder slik. Det er skammelig.

Det er fullstendig uforsvarlig og uverdig av et Norge anno 2018. Det er brudd på det humanistiske menneskesynet vi kollektivt skal påse at forvaltes. Dette er forhold vi ville fordømt andre land for å praktisere.

Vi ville ropt på Amnesty, vi ville viftet med menneskerettighetserklæringen og vi ville forlangt at den norske regjeringen skulle utøve press på de ansvarlige myndighetene. Kanskje bortsett fra hvis de samme myndighetene ville kjøpe masse oppdrettslaks fra oss, men likevel.

Dette er ille, og ikke noe vi kan vedkjenne oss. Likevel skjer det rett foran øynene på oss.

Men noen vil alltid fnyse av dette. De har gjort forferdelige ting. La dem råtne og rulle i sin egen umoral der inne, liksom. Mon dét, men så kort har vi verken råd eller lov til å tenke, om vi har bare et snev av kollektiv verdighet.

Og så kommer den nesten loslitte lakmustesten: Hvem ville du hatt som nabo, kollega eller sidemann i en sosial setting: Den nylig løslatte som har hatt et bra velferdstilbud, som har hatt tilgang til skole, som har hatt gode besøksforholds? Eller fangen som har vært masse på isolat, som har levd i sammenhengende frustrasjon og som har vært uten disse godene?

Og hvis man attpåtil er helt likegyldig til de enkeltmenneskene det gjelder, burde man se samfunnsøkonomisk på dette, fordi det man kutter ett sted, bare popper opp et annet, med renters renter. Men det er ingen som bryr seg, for denne gjengen har ingen maktmidler å bruke mot offentligheten.

Ingen gå-sakte-aksjon. Ingen fakkeltog. Ingen TV-aksjon. Ingen emosjonelt ladede Facebook-grupper med masse følgere. Ingenting. De bare sitter der og venter.