Homohat og rasisme er holdningenes svar på kakerlakken – folk kan teppebombes med bevismateriale, men hatet fortsetter å leve, i beste velgående i det skjulte. «Jævla homse», hørte han, så kom knyttneven. Skulle tro overskriften var hentet fra 80-tallet, men dessverre stammer den fra NRK Sørlandet på lørdag. «Mot dumskap er vi alle forsvarsløse», som teolog og aktivist Dietrich Bonhoeffer så treffende sa det.

Det er ikke bare i Kristiansand homofile opplever ubehageligheter. Forrige helg skjedde det en episode her i byen som fikk tida skrudd mange tiår tilbake. I en tettpakket kø utenfor utestedet Gründer, blir noen så åpenlyst irritert over at de har en homofil mann ved siden av seg, at de gir seg til å urinere på vedkommende.

Man skulle tro episoden var hentet fra en langt mindre verdensvant plass, og involverte personer som var minst én generasjon eldre. Men dette skjedde altså i den rause universitetsbyen Tromsø – en av de mest progressive og fremtidsrettede stedene i landet – utenfor en bar med klientell som i gjennomsnitt befinner seg tidlig i 20-årene. Har vi virkelig ikke kommet lenger i 2018?

På Finnsnes var det bare én åpent homofil da jeg vokste opp. Han var frisør, og så seg nødt til å flytte derfra kort tid etter at dette ble kjent. Ikke fordi han ble banket, eller noe sånt, men fordi han rett og slett ble utelukket fra all sosial omgang.

En homofil var like sjelden kost som en svart mann var på den tiden. Og å få stempelet på seg var totalt ødeleggende for ens renommé. Det var derfor heterofile voktet seg vel fra å omgås homofile for ofte. Det var sånn sett mindre belastende å ha en farget venn. Hvis man «hang» sammen med noen som var, det vi da omtalte som, «neger», var det liksom ikke noen fare for at man skulle bli farget selv.

Småbysamfunnets måte å bearbeide denne abnormalitet på, var å vitse om den. Homofile fikk ofte kallenavn. En mann som en kort periode bodde på Finnsnes, ble hetende «Bak-Aksel» på folkemunne – ene og alene fordi han var homoseksuell.

På Hedmarken går det også historier om et homofilt par, hvor den ene av dem døde, og klengenavnet til den gjenlevende til evig tid ble «Rævenka». Vel kunne det være humor i slikt, og ikke alltid var det så ondsinnet ment heller, men kallenavnet fungerte som sosiale markører mot dem som ikke var som oss, og resultatet ble utestengelse.

Kanskje ikke så rart at alle homofile flokket til de store byene. Kårene man fikk på «bygda» var elendige, selv om det hørte til sjeldenhetene at noen gikk fysisk til angrep på dem av andre legninger.

Omgangskretsen min i gymnastida var i utgangspunktet positiv til homofile, men jeg er brennsikker på at hvis noen var åpne om en slik «tilbøyelighet», ville vi holdt dem på armlengdes avstand, av redsel for å bli assosiert med slikt. Ikke for at det var så mange homofile å sosialisere med, skapene var nemlig adskillig mer skalket på den tiden. «Å komme ut» var ensbetydende med at man måtte flytte fra stedet. Sånn var regelen. Alternativet ville være et sosialt helvete.

I russetiden var en populær fleip å komme med homseflørthentydninger til hverandre, på en overdrevent ironisk måte. Selvsagt var slikt gjort for å vise avstand til dem som var «bøg» – en slags ungdommelig usikkerhet som gjorde at man måtte ta ekstra hardt i for at ingen skulle finne på å kaste mistanker om noe slikt. Det kommer kanskje ikke som noen bombe at absolutt ingen i min gymnastid åpnet seg om det å ha følelser for noen av samme kjønn. Klimaet rett og slett umuliggjorde det.

Noen år etter at vi alle flyttet fra Finnsnes for å studere, kom min kompis Yngvar ut av skapet. Ingen så den komme, ettersom han på ingen måte passet med den stereotype oppfatningen vi hadde av folk som var «skeiv». Ikke var han jålete, ikke var han feminin, ikke var han interessert i designklær og han likte Frank Zappa, som var det minst homofile jeg kunne forestille meg av musikk. Responsen, da en av kompisene ble meddelt dette, var: «Er du helt sikker, Yngvar? Du virker da ikke sånn.»

Denne overraskelsen var på en udramatisk måte med på å forandre en del grunnholdninger i kameratgjengen min, og jeg er sikker på at mange andre også kan erindre lignende åpenbaringer som rokket ved deres fastlåste oppfatning om homofile. Verden har gått fremover på dette området, og halleluja for det.

Det er likevel for lett å tenke at slike bakstreverskhet var noe man bare opplevde i småbyer på 80-tallet. Som Egon Holstad påpekte i sin kommentar «Homohaterne – frihetens fiender» fra juli 2017: «Helt inn i det nye århundret hadde vi en prest som statsminister, som nedsatte en egen verdikommisjon, som ønsket å eliminere all mobbing i skolen, og som samtidig – i fullt alvor – sa det var greit å være homofil, så lenge de ikke praktiserte det».

Homofili for menn var forbudt ved lov inntil 1972, altså fire år etter at jeg ble født, men det er lite som tyder på at aksepten var befestet i befolkningen over natta. I noen kretser er det fortsatt fy-fy, og det gjelder virkelig ikke bare religiøse miljøer.

Til dags dato har ingen eliteseriespillere turt å komme ut av skapet. Den eneste som innrømmet at han var homofil mens han fortsatt spilte i engelsk toppserie, er Justin Fashanu. Han endte senere opp med å ta livet sitt. I Sverige sto Anton Hysén, sønnen til Liverpool-spilleren Glenn Hysén frem. Men det er syv år siden nå. Og lite har skjedd.

VM i 2022 skal avvikles i gjennomkorrupte Qatar, der homofili straffes med syv års fengsel, og der seksuelle handlinger utenfor ekteskap straffes med pisking og avliving, som om det var dyr det dreide seg om.

Russland, som arrangerte VM i år, vedtok nylig en lov som diskriminerer homofile, og som forbyr det myndighetene kaller «homopropaganda» – for eksempel homoparader. Og hvis du trodde at folkene i landet ville protestere mot dette, bør du vite at homohatet har et flertall blant russerne, og å jage og banke homofile på åpen gate applauderes. Gjerne med politiet som applauderende publikum.

Ingen politikere fra regjeringshold, verken i nåværende eller forrige regjering, har tatt til orde for å boikotte verken VM i Russland eller VM i Qatar. Det er mulig Norges Fotballforbund (NFF) har vært for opptatt med å gå gjennom reiseregninger, men ingen protester har kommet derfra heller. Vår nye direktør for elitefotballen, Lise Klaveness, er den eneste røsten internt i NFF som har vært tydelig på dette i offentligheten, at Norge bør boikotte Qatar-VM.

Selvsagt har vi tatt sjumilssteg her til lands siden Kim Friele fikk fjernet loven mot homofili, men samtidig er det under ti år siden loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i Norge. Den katolske kirke, som har over en milliard medlemmer, uttalte i 2016 (via «visepave», kardinal Pietro Parolin, på Vatikanets offisielle radiostasjon), at Irlands ja til homofile ekteskap var trist og «et nederlag for menneskeheten».

Man skulle tro lovverket var det som tok lengst tid å endre, men historier om folk som blir slått ned eller pisset på, ene og alene fordi de er homofile, vitner om at det kan ta enda lengre å få rokket ved folks inngrodde trangsynthet.

Og der rasismen er mindre utpreget blant yngre generasjoner, viser det seg dessverre at ett av de mest hyppig brukte skjellsordene på ungdomsskolen er «jævla homo». Bruken er sågar enda vanligere enn da jeg var i tenårene.

På samme måte som med rasisme, tror jeg det må bøter og, i grove tilfeller, fengselsstraffer til for at homohat og -diskriminering skal drives bort fra det norske samfunnet.

Kakerlakker klarer man som kjent aldri helt å bli kvitt, men man trenger ikke dermed å la dem styre byen.