Verden og vårt eget land står foran enorme utfordringer. Vi burde diskutere miljø-, energi- og klimaspørsmål, ytringsfrihet, innvandring, bistand og integrering, samferdsel, forsvars- og utenrikspolitikk. Men vi er ikke der.

I stedet skrur vi tiden tilbake mange tiår, der vi i 2018 altså ender opp med en uvirkelig situasjon, hvor kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp er Det Store Politiske Spørsmålet. Det er både absurd, forstemmende og ikke så rent lite skremmende.

Jeg har bestandig likt høyresidens ønske om å verne rundt enkeltindividets frie rett til å ta egne valg. Der venstresiden ofte blir indirekte nedlatende, der snakk om masser og klasser ofte trumfer tanken om enkeltmennesket, har høyresiden vært en nødvendig og kjærkommen korreks.

Da kampen om selvbestemt abort raste på syttitallet, var det heller ikke en ren sosialistisk/sosialdemokratisk bevegelse. Kvinnefront og 8. mars-paroler stod her også sammen med flere kvinner fra Høyre, deriblant Kaci Kullmann Five, som senere skulle lede partiet. Samtidig var Anne Enger Lahnstein sekretariatsleder i Folkeaksjonen mot fri abort.

Prestedatteren Elise Ottesen-Jensen var en av pionerene. Sosialisten Otto Hauglin (SV), som var kristen, stemte imot lovendringsforslaget i 1975. Da det ble votert over neste gang, i 1978, fikk det gjennomslag, uten Hauglins representasjon. Så kampen om denne grunnleggende rettigheten har aldri vært ført over en ren venstre/høyre-akse i norsk politikk.

Dette er 40 år siden, og man skulle tro tiden hadde stått stille, enn si blitt åndelig reversert. Nå kan vi få en firepartiregjering, der Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre alle ledes av kvinner, der alle er direkte eller indirekte villige til å selge inn kvinners rett til å bestemme over egen kropp, i bytte mot å klamre seg til politisk makt, attpåtil ved å tekkes Stortingets eneste religiøse parti, som for tiden ligger med brukket rygg og vrir seg i smerte under sperregrensen. Det er ikke noe pent syn.

Vi trenger ikke å like alle grunner til å ta abort. Men tar man bort alle forbehold med «hvis», «om» og «men» i denne saken, og skreller den helt ned til beinet, er likevel saken såre enkel. Alt snakket om downs syndrom og sorteringssamfunn er bare utenomsportslig, politisk spinn som ønsker å dra debatten bort fra dens egentlige kjerne.

For Kristelig Folkeparti, som er den åndelige bremseklossen her, synes den plutselig voldsomme omtanken for unger med downs syndrom svært søkt. Dette handler nok heller om partiets historiske hang til å ønske å regulere og kontrollere folks seksualitet og kvinners selvråderett. Det har de alltid villet.

Derfor ønsker den seirende delen av KrF å snu tiden, og kjøre tilbake til et samfunn og en fortid vi har forlatt for lenge siden (1978 var nærmere de harde tredveåra enn det var 2018). Det var dette Knut Arild Hareide forsøkte å stoppe. Og det er den veien hele partiet nå ser ut til å ta, med Erna, Siv og Trine som maktsyke og etterdiltende supportere.

Hvor vondt dette må gjøre, og hvor forvirrende dette må være i de indre gemakker, har vi fått flere og bisarre utslag av. Venstres Abid Raja har drevet sitt eget show, der han stadig er i sosiale medier og babler i selvmotsigende tunger. Abortloven skal muligens ikke rokkes ved.

Den skal visstnok bare endres litt, og til og med så lite at den blir enda mer uendret enn hvis man ikke endrer den, ifølge Raja. Forstå det den som kan. Selv håper jeg aldri å havne i en situasjon der jeg blir nødt til å bruke ham som advokat.

Bent Høie, som er helseminister, og som jeg lenge har oppfattet som en fornuftig og adekvat mann, klarte til og med å dra inn sin homofile legning i debatten, at han som del av en minoritet besitter en slags utvidende forståelse for hvordan det er å leve med Downs syndrom, og dermed oppfatte abortloven som diskriminerende. Hvordan andre homofile måtte føle det å bli assosiert med, og bli slept inn i denne retoriske hengemyra, kan man jo bare tenke seg, med store og genuine mengder medfølelse.

Hvis omtanken for dem som er født med Downs syndrom eller alvorlige sykdommer/lidelser plutselig er så stor, kan man jo også saktens spørre seg hvorfor Høies Høyre, på hans egen post, ikke har vært mer opptatt av dette i budsjettene sine siden de kom i regjering. Men tilrettelegging av tiltaksplasser, skoletilpasning og boligtilbud til folk med funksjonshemming vekker nok atskillig mindre high-fives og jubel i kurtiseringen med det konservative Kristen-Norge og ytre høyre, muligens med mindre man tror det eneste verktøyet som skal til er skattelettelser for dem som har mye fra før.

Denne regjeringen kan fort bli et polygamisk ekteskap der ingen er særlig fornøyde med noe annet enn å ha flertall og makt. Makt til å råtne på egen rot av ideologiske selvmotsigelser og bakstreberske fallgruver, der kvinnefiendtlig grums fra en annen tid pipler opp til overflaten igjen, og der man igjen skal tvinge kvinner i svært pressede situasjoner til å stå i ydmykende givakt foran ei bedrevitende nemd, gjerne bestående av menn.

Å gjøre denne debatten til en teknisk paragraf-greie, om uke X eller Y, tvillingaborter eller downs syndrom er dessuten en avsporing. Om du er for selvbestemt abort, frasier du deg samtidig retten til å dømme enkeltkvinners valg. Det er her streken går, og det er denne Erna, Trine, Siv og Bent nå vil åpne for å flytte utenfor kvinnenes egen rekkevidde.

I skrivende stund sitter jeg på kontoret til moren min. Hun var selv aktiv i kampen om rett til selvbestemt abort for førti år siden. På korktavla henger det diverse tegninger, avisutklipp og sjablonger av slagord og sitater om saken. Hun trodde nok denne kampen var vunnet for lenge siden, men har likevel latt dem henge, som en påminnelse om hvordan det var.

At den norske regjering i 2018 skulle bli dem som prøvde å skru tidsmaskinen i revers, parallelt med at sterke krefter i USA jobber intenst for det samme, så hun nok ikke komme. Det gjorde svært få. Og derfor er dette krefter som må nedkjempes nok en gang.