Til tross for Knut Arild Hareides iherdige forsøk på å gjøre KrF til Norges eneste reelle sentrumsparti, valgte KrFs landsmøte fredag å peke på Høyre, Venstre og Frp som sine foretrukne regjeringspartnere.

Beslutningen har skapt harme internt i partiet, og den nye gløden partiet fikk i høst har effektivt blitt kvalt. Nestleder i Troms og Finnmark KrF, Gerd H. Ege, varslet denne uka at hun vurderer å melde seg ut av partiet.

Det blir spennende å se om KrF klarer å holde på venstrefløyen i partiet – nesten halvparten av medlemmene, om vi skal tro landsmøteavstemninga – eller om et samarbeid med Frp blir for mye å ha på samvittigheten. At enkeltmennesker skal følge sin egen samvittighet har tross alt vært et mantra for partiet i årevis.

KrFs «nye» retning vil neppe gi grobunn for økt oppslutning i Nord-Norge. Et svært verdikonservativt parti, med innskrenking av abort som sin viktigste sak, slår ikke an i nord, utover i smale, kristne miljøer, som de læstadianske forsamlingene i Troms.

KrF er likevel ikke det eneste partiet som blir preget av deres retningsvalg.

Arbeiderpartiet, og særlig Jonas Gahr Støre, har vært på en mangeårig frierferd mot KrF, uten at det har vært forankret i eget parti. Støre har derfor måtte tåle misnøye internt, for å styre partiet mot sentrum istedenfor venstre. Partilederens vurdering står likevel sterkt i Ap, og ingen sterke stemmer har motsatt seg Støres politiske bedehusprosjekt.

Et slikt samarbeid ville vært utenkelig for bare ti år siden, og for store deler av Ap er et samarbeid med KrF enda helt uaktuelt grunnet partienes grunnleggende ulike verdisyn på særlig abort og homofili. I forrige uke sa Tromsø-politiker Ragni Løkholm Ramberg (Ap) rett ut at et samarbeid med KrF ikke er forenelig med et sosialdemokratisk verdenssyn. KrF har også, tradisjonelt sett, soknet mot høyre. Den forrige regjeringen med Høyre var, tross alt, ledet av en statsminister fra KrF.

Når Ap likevel i flere år har forsøkt å få på plass et samarbeid med KrF, er det vanskelig ikke å komme inn på hvordan synet på kirka i Ap og AUF ble forandret etter 22. juli 2011. Kirka ble en viktig institusjon for partiet både i dagene like etter angrepet, og på sikt. Talen til statsminister Jens Stoltenberg (som for øvrig er uttalt ateist, lik mange av sine forgjengere, som blant andre Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli) i Oslo domkirke preget nasjonen, og kirka var instrumental i oppfølgingen av mange pårørende i lang tid etter angrepet. Dette ga mange i partiet et nytt syn på kirkas rolle, og ga i forlengelse økt forståelse, om ikke aksept, for KrFs verdier.

Aps åpne dør til KrF, og Støres langsiktige plan, holdt nesten. Men nå har KrF sagt sitt, og avvist den sosialdemokratiske beileren til fordel for sin mangeårige liberalkonservative partner fra Bergen.

Det er nå lite å hente for Ap i sentrum. Alt ligger derfor til rette for at partiet skal gjøre slik flere i grasrota har tatt til orde for, nemlig tydeligere å definere seg som et venstresideparti. Både i Tromsø og Oslo samarbeider Arbeiderpartiet med Rødt for i sikre flertall i bystyrene.

Selv om Støre i fjor sommer konstaterte at det er uaktuelt å gå i regjering med Rødt og Miljøpartiet De Grønne, er sjeldent slike lovnader langvarig. Før 2017 valget sa Venstre at de ville avslutte samarbeidet med Frp, mens KrF lovte på dyrt og hellig at de ikke skulle gå i regjering med Frp.

Nå som Erna Solberg holder på å lykkes med sitt store prosjekt – å samle alle de borgerlige partiene i regjering, er det ikke lenger noe «borgerlig kaos» som stiller til stortingsvalg i 2021. Konsekvensen blir nok at tanken på å samarbeide med ytterste venstre for å sikre regjeringsmakt vil modnes hos Støre i god tid før neste stortingsvalg.