Kåseri:

Gudsbeviset i Grøtsundet

Journalist Eskild Johansen kåserer om en forgangen påskegudstjeneste i Finnkroken kapell på Reinøya, som endte i en slags eksistensiell krise.

TEGNING: Av Odd Klaudiussen 

meninger

Finnkroken kapell, påsken 2015 tror jeg det var. Olav Øygard var nettopp blitt ordinert til biskop for Nord-Hålogaland bispedømme og var på signingsferd og bispevisitas rundt om i distriktene i Karlsøy.

Det ble sendt ut befaling mellom gårdene i Langsund på Reinøya, der jeg var i ferd med å svøpe meg selv inn i påskehyggens herlighet sammen med flokken, i ro og mak på hytta ved Bratrein gård. Kapellet på Finnkroken måtte fylles til randen, for nå kom selveste biskopen på lynvisitt, og alle slektene måtte stille med sine.

Dette var på den tiden da leder i menighetsrådet ennå befant seg på en av nabogårdene i Langsund. Så da var det best bare å stille opp uten videre diskusjoner, eller risikere å bli ført opp i et manntall man kanskje ikke helt hadde lyst å ende sine dager i.

Jeg hadde også to motvillige konfirmanter med meg på gudstjenesten denne påskedagen. Jentene var sendt av sine håpefulle for å fylle gudstjenestekvoten de visstnok måtte ha for å få lov å gå opp til konfirmasjonen. Jentene visste selvsagt ikke at det neppe finnes noen som ville blitt nektet å gå opp til konfirmasjon på bakgrunn av slike bagateller, kanskje utenom Varg Vikernes.

Det er rett og slett ikke noe særlig trangt nåløye lenger for å komme seg inn i Den norske kirke, slik som det for eksempel er i Frimurerlosjen. Snarere virker det som at det med årene er blitt langt verre å komme seg ut. Opptakskriteriene virker derfor å være av mer seremoniell art enn absolutte, men det hadde ikke noen brydd seg med å fortelle dem.

Når sant skal sies, hadde vi hintet frempå at en påskegudstjeneste med selveste biskopen trolig ville telle for minst ti vanlige gudstjenester. Spesielt siden de vanligvis var ledet av den litt teologisk tvilsomme lokale presten som har betjent kirkene i Karlsøy de senere årene.

Prester i Karlsøy har alltid vært litt eksentriske. Kanskje fordi lista en gang ble lagt av selveste Alfred Eriksen, presten som stifta både Nordlys og Troms Arbeiderparti på Karlsøy Prestegård, og visstnok også en rasehygienisk studiesirkel i regi av Arbeidernes opplysningsfond på østlandsområdet.

Den nåværende presten i Karlsøy har, tradisjonen tro, også sine teologiske nykker. Ikke bare sliter mannen åpenbart med å mobilisere begeistring for de av sjelene i Vårherres flokk som er født med andre seksuelle preferanser enn det som var standarden i det strengt frikirkelige og kristenkarismatiske miljøet han selv vokste opp i.

I tillegg vil nok mange si at han alltid har hatt et litt lite pragmatisk forhold til om kvinner bør eller ikke bør ha medbestemmelse i spørsmål som gjelder deres egne legemer. Dette er altså konfirmanter blitt flaska opp med i alle år siden han kom til Karlsøy.

De fleste har bare vent seg til det, selv om det enkelte år har oppstått spredte foreldreprotester. «Snodig prest er bedre enn ingen prest», sier folk i Karlsøy til hverandre og trekker ørene ned under skuldrene i håp om at han ikke skal si noe dumt, på feil tidspunkt. Karlsøyværingene har tross alt alltid vært tolerante mot geistligheta.

Likevel kan man ha forståelse for at også noen av dette årets kull var blitt en smule skeptisk til å måtte gjennomleve nok ei teologisk tungt fordøyelig økt og det midt i påskeferien.

Jeg klarte likevel å overbevise dem ved å fortelle at denne karen som nå kom på besøk, ikke bare var sjefen til den lokale og litt aparte presten de gikk til konfirmasjon med, men til og med sjefen til sjefen hans igjen. Så nå kunne de virkelig gjøre storeslem og bli ferdig med det.

Så der satt de på benken ved siden av meg, med armene i kryss og lyttet skeptisk til hyggelige Olav.

Biskopen ville snakke om gudsbevis på akkurat denne dagen. Det var trolig lenge siden noen hadde tatt på seg jobben med å argumentere rasjonelt på Vårherres egne vegne, og at han faktisk var en realitet, foran menigheten der ute. Vi som har aner fra Reinøya, og andre områder der indremisjonen en gang rådde, tenker sjelden over disse tingene. Vi oppdras til å ta sånt for gitt og ikke dvele så mye mer med det.

Vi satt jo, tross alt, midt i påskeferien i et iskaldt kapell foran en prest, og det uten at noen kjenning lå parkert i det evige pennalet foran oss. Så det var egentlig ingen grunn til å skulle betvile vår dedikasjon for å komme og lytte til biskopens ord på denne dagen. Kanskje var dette likevel et tema han syntes det var viktig at vi reflekterte over, sånn at folk ikke skulle gå rundt og tro at vi befant oss der mer av gammel vane enn noe annet.

Olavs resonnement var cirka som følger: – Hvor utrolig ville det tross alt vært om det ikke var en mening, eller en gjennomtenkt og veloverveid plan, bak dette fantastiske skaperverket. Tatt i betraktning hvor vakkert, komplisert og underfundig livet tross alt var. Det ville faktisk vært direkte oppsiktsvekkende, mente Olav, om alt bare skulle være en tilfeldighet?

«Ta bare naturen for eksempel,» sa han med klar og høy røst.

«Ja, se bare ut av vinduene dere, og ta inn alt det vakre der ute som Vårherre har skapt for oss. Fortell meg så om dere tror at slikt bare skjer av seg selv». Olav gestikulerte og veivet mot kapellvinduene og ut mot Grøtsundet som fløt forbi kapellet, der det lå helt sør på Reinøya.

Menigheten snudde seg mot vinduene og myste ut over sundet. Midt der ute fikk de øye på det gedigne oppdrettsanlegget som lå og duppet stille i bølgeskvulpet. Et svært, grønt nett var strekt over merdene, og noen fugler kretset rapende over.

Noe oljelignende guffe med brunt skum på, lå og fløt som i en fettrand rundt flyteelementene på merdene. Det så i grunnen ganske så uappetittlig ut, men var tross alt blitt et vant syn også for menigheten, som for alle andre som bor langs kysten av Troms.

Alle snudde seg tilbake mot biskopen, som tittet forlegent ut i rommet. Som om han hadde innsett at akkurat dette gudsbeviset kunne menigheten sikkert ha klart seg foruten. Han trakk oppgitt på skuldrene. Men, joda, poenget nådde hjem. Selv oppdrettsmerdene hadde Vårherre plassert utenfor kapellvinduene av god grunn. Dog gudene måtte vite hvilken.

Kanskje var det et sarkastisk forsøk på å fortelle oss at selv idiotene blant oss er født med en fri vilje, uansett hvor hardt Vårherre hadde forsøkt å skape oss i sitt eget bilde.

Vi tilga fort biskopen, og han gjorde seg også klar til å tilgi oss. For nå var det klart for nattverden, og når selveste biskopen bjuder på vin og kjeks er det jo selvsagt vanskelig å takke nei. Vanskelig var det hvert fall å skulle finne på en god unnskyldning for hvorfor man ikke skal delta på denne litt ydmykende og absurde seremonien, og det uten å ha fått forberedt seg mentalt god tid i forveien.

Selv hadde jeg ikke, som de fleste av oss, vært med på sånt siden den gangen jeg selv gikk til konfirmasjonen, i Hillesøy kirke på Brensholmen for nesten 25 år siden. Nå måtte jeg nok en gang gå foran som et godt eksempel, tenkte jeg med meg selv. Dessuten ville jo sikkert ikke alt det jeg hadde foretatt meg disse 25 årene siden forrige nattverd helt tålt etterpåklokskapens lys om jeg hadde blitt utfordret av selveste St. Peter, desperat hamrende på perleporten hans.

Saktens hadde det kanskje vært greit og få både det ene og det andre av episoder og fantestreker, i et frimodig og til dels sammenrasket og planløst liv, tilgitt i en eneste smell av selveste biskopen. Og det uten at et eneste spørsmål om hvem, hvordan eller «hva i alle dager tenkte du egentlig her?!», ville bli stilt. Kjempegreier, resonnerte jeg for meg selv.

Jeg tittet på konfirmantene og de tittet på meg. Jeg spurte om de ville bli meg med opp og delta på nattverd sammen med de andre.

«Nattverd, hva er det for noe?», spurte hun ene. «Det er en seremoni der vi alle går opp til presten, setter oss på kne foran han i en halvsirkel, og så spiser vi Jesu legeme og drikker hans blod. Så får vi tilgivelse for alt det gale vi har gjort i det siste, og denne gang fra selveste biskopen sjøl», hørte jeg meg selv forklare, mens jeg smilte og nikket ivrig til de to 14 år gamle jentene.

– «Eh ... nei!», svarte hun, mens de begge tittet forskremt på meg og ristet febrilsk og synkront på hodene sine. Som om jeg hadde foreslått noe ekstremt kannibalsk og dystert. Så begynte det å demre for meg, at det muligens var en god grunn til at jeg selv ikke hadde deltatt i denne litt bestialske seremonien, som nesten ingen egentlig husker helt hvorfor vi enda driver med.

Så snudde menighetslederen seg mot oss. Hun satt på benken foran og hadde overhørt samtalen vår. Hun sa med myndig og bestemt stemme: «Men det skal du, Eskild. Kom igjen!»

Så der satt jeg altså, på kne, med knepte hender og med rumpa pekende ut mot midtgangen. Jeg forsøkte å se så from ut som overhodet mulig, mens biskopen spanderte runden med vin og kjeks.

«Dette er Jesu legeme», sa Olav og rakte meg en kjeks. Jeg nikket tilbake mot ham og stappet den i meg så fort jeg kunne. Jeg forventet at jeg kjapt skulle få kjenne en deilig følelse av årevis med dårlig samvittighet og syndige tanker om folk og fe, sive ut av kroppen min og bare forsvinne som dugg for sola. Kanskje litt som den salige følelsen du får etter en hel kveld med sauna og vodka i godt selskap, etter høstjakta. I stedet fikk Olavs lure smil meg til å begynne å tvile litt på hele greia. Jeg måtte berolige meg selv:

«Han vet ingenting, Eskild, bare slapp av, han bare later som», trøstet jeg meg selv.

Etter nattverden i kapellrommet fikk vi tid til å hilse på biskopen. Han fikk signert bekreftelsen på at de to forskremte og lettere traumatiserte konfirmantene hadde overvært hele seansen, og det nesten uten å snu seg bort en eneste gang. At de ikke hadde deltatt på nattverden var like greit, for det jeg ikke visste var at sånt skulle ikke konfirmanter bry seg med før etter konfirmasjonen.

De hadde neppe akkumulert nok fordervelse og syndefulle handlinger i de relativt korte livene sine, til at det var vits å skulle å ta slikt direkte opp med både Vårherre, biskopen og hele menigheten. Jeg derimot hadde uten tvil rukket det, og sikkert enda litt til, og nå følte jeg meg både tilgitt og seremonielt på bedringens moralske vei.

Vi kom oss kjapt ut før åresalget tok fullstendig av. Min mor hadde uansett alltid sagt at gambling var en syndefull aktivitet. I tillegg virket det som at de verken tok Vipps, kort eller tomme ølbokser til pant. Her var det best å holde seg på den smale sti, med blanke, syndfrie ark.

Det var helt stille under bilturen tilbake til hytta. Til venstre kunne vi se at Grøtsundet gled over og inn i Langsundet, som skiller Ringvassøya og Reinøya. Slimskummet lå i sikksakk mellom oppdrettsanleggene på veien innover, som et illeluktende grått bånd.

Noen velger kanskje å se på dette som nok en materialisering av Vårherres fysiske manifestasjon, som en suveren intelligens bak et storslått skaperverk. Andre ville kanskje heller spørre seg om ikke dette er nok et bevis på at moderjord er blitt besudlet, både mentalt og fysisk, som en ensom gressenke under lofotfiske, med emissæren på besøk.

Så hvem skal tilgi de skjødesløse hundene som har rasert Grøtsundet, tenker du kanskje? Hvilke roller skal de spille i denne absurde ideen om at Vårherre har ei mening med absolutt alt? Ikke vet jeg. Det vet sikkert ikke biskopen heller. Men det jeg tror, og som stadig flere virker å skjønne, er at det er en viss kar som alltid ser til sine.