Mørket ute er over oss og solen faller ned bak Malangsfjellene om en uke eller så. Da skjer det noe med oss. Naturen her nord overlater oss til oss selv i noen måneder i nesten konstant mørke.
Allehelgens dag var siste gang vi hadde kontakt med våre døde. Kirkegårdene flommet over av levende lys for at vi skulle minnes de som ikke er her lenger. De vi elsket en gang.
Mørket omslutter oss, og vi får tid til å være alene med tankene våre i disse mørke gatene vi traver rundt i.
På mange måter er det dystre tider vi lever i for tiden. I ukevis har mange fulgt KrF og kampanjen for å redde regjeringen Solberg. Det lyktes bare ved å sette abortsaken i spill. Paragraf 2c i abortloven skal det forhandles om nå.
Et nasjonalt kompromiss skal endres for at det skal skapes en flertallsregjering i landet, og flere tiårs kamp for kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp skal inn i en prosess hvor ingen kjenner utgangen. Statsminister Erna Solberg gjør nå hva som helst for å nå dette målet hun har satt seg.
Mørket i landsmøtet på Gardermoen la seg også tungt over forsamlingen, og delegatene falt pladask for håpet om å endre abortloven i retning av KrF sine særstandpunkter. Dette partiet var det som også skulle redde Jonas Gahr Støre sine statsministerambisjoner på vegne av sitt parti.
Mange kan nok sukke lettet over dette blå utfallet på den måten. Ingen vet ennå hvordan disse stemmene fordelte seg i forsamlingen etter alder og geografi.
Et talende eksempel var også meningsmålingen om høyhus i Tromsø som en avis her i byen tok seg bryet med å lage. Der bevegde flertallet seg etter fødselsdatoen. Jo eldre en var, desto mer skeptisk til høye bygninger ble en. Det er derfor ikke til å komme fra at om kirkegårdene hadde hatt stemmerett, ville vår lille verden ha sett helt annerledes ut.
I Europa går det også feil vei for mange nå. De italienske velgerne har valgt å lytte til populistene. De har nå valgt et parlament som drar landet i en retning mange av oss ikke er komfortable med. Konkursen og Euroens krise er rett rundt hjørnet.
I Tyskland er Alternativ for Tyskland, AfD, blitt største opposisjonsparti. I Ungarn og i Polen ser det enda verre ut. Der sitter høyrepopulistene i regjering og drar landet nedover en forvaltningsmessig bakke. Vekk fra et opplyst demokrati.
Brasil valgte samme vei for et par uker siden. President Bolsonaro sier at en god kriminell er en død kriminell.
Klokken er på mange måter skrudd tilbake i verden, og det som samler disse politikerne og mange av velgerne deres er en frykt for det ukjente der ute i mørket. Noen frykter at hele verdens befolkning en dag skal bli lysebrun på grunn av innblanding av mørkere folk fra områdene rundt Ekvator, eller at uvedkommende skal stikke av med pensjonen deres.
I vårt eget land sitter de samme høyrepopulistene i regjering og suger penger ut av folket sitt, mens de lokale heltene i samme parti prøver å late som det stikk motsatte.
Politikken blir dobbel og tredobbel. Man sier én ting i partiene, men gjør det motsatte. Og så overtar de lokale kommunepolitikerne og later som om ingenting har skjedd.
I USA stemmer man over hvem som skal sitte i Kongressen, Representantenes hus og en tredel av Senatet. Der har Donald Trump sittet som president i to år nå. Løgner og overdrivelser har florert i tusen twittermeldinger, og hovedfienden til presidenten har vært den frie pressen. Vi må nok belage oss på en enda lengre mørketid i politikken.
I dette mørket, og den tiden vi har til å tenke over dette, må en virkelig undre seg. Hvorfor er det slik at vi har lange perioder med politikk som beveger seg i motsatt retning av der hvor vi er? Er det fordi politikk alltid har sine sykluser? Som økonomi. At utvikling av humanisme og menneskeverd alltid må følges av stikk motsatte krefter?
Er det fordi politikere og samfunnstopper har skapt sin egen virkelighet uten at folket har blitt involvert i den? Og er det også derfor folket i valg korrigerer den ved første anledning, ved å gå motsatt vei?
Går vi egentlig for fort fram i samfunnene våre? For fort til at folket greier å følge med? Sitter politikere og tunge meningsbærere sammen i sine egne forsamlinger og skaper en politikk som folket selv ikke er fortrolig med? Er avstanden for stor mellom de som styrer og de blir styrt av dem?
Kanskje er det egentlig slik demokratiet i en urolig verden fungerer?
Da skal en vite at dette fortsatt er oss. At det er vi her ute i mørket som bærer disse holdningene og ikke kan skylde på noen andre. Vi eier både frykten og mørket rundt den. Vi bærer alt dette i oss.
Trøsten denne sene høstdagen er at julen kommer snart med lysene sine. Lys som er der for at vi mennesker skal finne fram til hverandre i mørket. Gjør vi det?
Ellers hadde det vel ikke vært noen vits?