De fleste møblerte hjem har allerede sørget for å få fårikålsesongen vel i havn. Nå er det fritt fram for ribbe og ymse variasjoner av lammekjøtt inntil det hele termineres i påsken med lammelår. Underveis har de fleste fått med seg et par runder med pinnekjøtt.

Men fårikål. Det ligger en viss forbannelse over denne kulinariske eksessen. Og det har med ingredienser å gjøre. Ikke selve kjøttet, det er ytterst få som prøver seg på å selge sekunda vare, og de som prøver seg er brennmerket i overskuelig fremtid. Ei heller hodekålen, som fallbys til priser som forklarer eventuelle kriser blant grønnsaksdyrkere.

Nei, skurken er pepperen. Eller nærmere bestemt pepper, sort, hel! Denne lugubre, men akk så viktige smakstilsetning i denne retten. Og dersom du er normalt sammenskrudd, vil du gjerne fjerne de synlige pepperkorn før du gir deg i kast med selve inntaket. Dette er en operasjon som til stadighet må gjentas og er så tidkrevende at det hele etter nte pepperuttak knapt kan kalles varmrett. Lammekjøttets irrganger kan være ei utfordring.

Nå er det nok noen av leserne som vil hevde at der finnes innretninger til konsentrert oppsamling av pepperkornene. En greie som senkes ned i gryta ved oppstart og som heises ut når det hele er ferdigkokt. Det påstås at dette gir samme smak som den alternative krydringa.

Det er kun amatører som tør å stille seg opp midt på torget og kauke ut dette budskapet. For fri flyt av pepper er en kultur som er nedarvet gjennom generasjoner. Uten å være mannssjåvinist påstår jeg at dette er kunnskap som er brakt videre fra mor til datter gjennom generasjoner. Det er først i nyere tid at menn har prøvd seg på den edle kunst.

Selv var jeg i min ungdom lei av å sokne etter pepper og gikk til innkjøp av ei slik pepperdåse, som jeg overrakte til min mor. Svaret var ikke overraskende: «Pøh, den kan du pynte med på grava mi», sa hun i samme øyeblikk som hun demonstrativt helte en halv pose pepper ned i gryta. I mitt påsyn. Det kan i parentes nevnes at jeg aldri har bedrevet ekstrempynting på kirkegården.

En annen greie med fårikål er at den visstnok er enda bedre når du varmer den opp på ny. Smaksløkene skal ifølge de lærde få et bredere tilbud å boltre seg i. Men å varme den opp en andre gang er et risikoprosjekt. På nivå med basehopping, mener en durkdreven kokk jeg kjenner.

Min ungdom, ja. Et par uker på høsten var avsatt til saueleiting. Når du var såpass gammel at du kunne se ned på sauen var du fullt ut kvalifisert. Her var det to øvelser – enten drive sauen fram og ned til gårds, eller sitte på post, fortrinnsvis på en sti, og prøve å stoppe diverse element som panisk søkte friheten noen dager til. Denne siste øvelsen kunne være krevende når du i oppoverbakke skulle løpe opp femtekolonnister som var for velutviklede fritenkere å regne.

Jeg var neppe så gamle karen da jeg erfarte fårikålens kulinariske finesser. Og det var mer enn en gang en glimrende motivator når det røynet på. Man visste liksom at man ville vinne til slutt. Selv om en av dagens sportsjournalister med ei fårete tilnærming ville ha sagt at «dette kan bikke begge veier».

Men av og til holdt det hardt! Rabiate forseringer i tett einerkratt kunne ved dagens slutt føles som om alle mulige veneriske sykdommer hadde tatt plass der nede med stikkende smerte. Da var det bare å rense undertøyet for alle einernåler som hadde funnet fram til nettopp der. Når jobben var gjort følte man seg som et nytt og bedre menneske.

Sau og lam har i det hele tatt gitt oss en del gastronomiske gleder. Men jeg skjønner ikke vitsen med smalahove. Eller for den saks skyld værens testikler – tilberedt på det vis kun sagaøyas kvinner og menn elsker. Jeg skal ikke ta fra dem gleden.

Men vi har våre utskudd vi også. Salt auar er utmerket å spise – helt til vi kommer til hodene, eller auarshau som det gjerne sies. Inntar jeg denne retten sammen med flere prøver jeg å følge med når flertallet er kommet dit at auarshauene skal inntas. Jeg har et lager av kreative unnskyldninger for å forlate bordet når de andre setter i gang. Eller jeg har stålsatt meg i forkant. Rent visuelt er det uaktuelt å bruke hørselvern.

Jeg er en hissig bruker av Ingrid Espelid Hovigs blårutete. Men under kapitlet om rensing av fisk står det ingenting om at den må behandles med såpe. Så jeg melder også pass angående lutefisk.

Se der! Der hadde man rukket å etablere en hel bataljon av kulinariske motstandere blant leserne. Ingen grunn til å kvesse redskapen, jeg innser at der finnes en del, fra mitt ståsted, uforklarlige kulinariske preferanser. Og – jeg har etter hvert blitt en forkjemper for fri flyt av pepper …