KÅSERI:

– Man må være født med et ekstra gen for å forstå fascinasjonen for elgjakt

Kosøren lurer på hvem det er som egentlig fortsatt holder på med elgjakt.
meninger

Lenge før kalenderen ble en del av sivilisasjonen fantes det triks for å orientere seg om når tid på året man befant seg. Solas eksistens og forgodtbefinnende var en vesentlig del av tegnsettet som ble anvendt, døgnets lengde likeså. Samtidig kunne forekomsten av snø grovkornet fortelle hvor i årets løp man var.

De siste tiårene har det dukket opp et nytt tegn som kan tydes for å orientere seg i årets løp. Og vi er nå i terminalfasen av den aktuelle perioden. Vi snakker om en tilstand der forskjellen mellom anstendig parkering og tilfeldig hensetting av kjøretøy langs offentlig vei i stor grad er visket ut. Da vet vi at det er høst. Samtidig at det er elgjakt, og en betydelig mengde elgjegere har tatt seg langt ut i terrenget. Nødvendigvis ikke så langt.

Man må være født med et ekstra gen for å forstå fascinasjonen for elgjakt. Ønsket om å skaffe nødvendig føde til heimen sies fra gammelt av å være det som driver jegeren fram. Etter hvert har opplevelsen av det sosiale under jakta blitt like viktig, dersom man forsto et innslag tidligere i høst i NRK Troms riktig.

Man tenker jo sitt om at dersom det blir i overkant sosialt, blir det knagert med felling av dyr. Pussig nok er det flere jaktlag som melder om at de har skutt kvoten ved endt jakt.

Hvem er det så som bedriver denne form for aktivitet? Selv har undertegnede aldri blitt trigget av dette. Tidligere var nok eldre herrer fra bygda særdeles godt representert, men det påstås at snittalderen er i ferd med å synke. Samtidig ønsker jegerne et større innslag av kvinnelige aktører, og er visstnok i ferd med å bli bønnhørt.

I mitt nærområde ble for drøyt førti år siden en elg felt av en kvinnelig jeger. Tysk innvandrer. Stor ståhei, da dama hadde inntatt et domene som ellers kun var reservert herrer. Og mediene var alt annet enn tungbedt.

Nå er det et faktum at ingen slipper ut i terrenget med våpen uten å ha avlagt skyteprøve av året. Imidlertid er det riktignok noen som kan fremstå som noe rusten. Men de kommer seg gjennom, etter å ha forsøkt et par-tre ganger. Muligens med stigende inntak av nitro. Men jegerne er klare for sannhetens øyeblikk. Når elgen dukker opp!

Det er videre et faktum at vandrehistoriene følger denne sporten. Et jaktlag fra midtfylket ble omtalt for å ha høy gjennomsnittsalder, og kona til en av jegerne ble spurt av naboen hvorfor de ikke var på jakt denne dagen. Hun hadde svaret klart: – Nei, i dag e dem på sørvis med rullatoran sine!

Også elgjegere bedriver øvelsesskyting. Et lite tips: Ikke gjør dette med skaresnø som bakgrunn. Ei vettskremt ung jente på Senja fikk uventet nærkontakt ei geværkule som slo inn gjennom kjøkkenveggen der hun satt. Det var ei kule, fra øvelsesskyting et par kilometer unna, som hadde skjenet i skaresnøen og tatt en helt ny retning. Det er gjerne verbal geriljakrig mellom småbygdene – men å ta til våpen har enda ikke vært aktuelt.

Men verden hadde ikke vært rettferdig om kamerat Murphy, dere vet han med tingenes iboende faenskap, hadde unnlatt å avlegge elgjegerne et besøk. Vi skal til et jaktlag i midtfylket. Vår mann har i flere sesonger deltatt i jaktlaget – riktignok ung, men systematisk og med orden i sysakene rundt seg. Således ble han utropt til leder av jaktlaget denne høsten.

Det var en perfekt morgen for jakt. Jegerne hadde posisjonert seg rundt om i terrenget. Vår mann har funnet seg en kupert brink i terrenget, høyt hevet over de andre og med glimrende utsikt. Vi ber leserne notere seg den kuperte tilstanden.

Alt var på stell. Vår mann la fra seg våpenet, og gikk helt fram på brinken for å kommunisere best mulig med kompisene. Trivielle, korte samtaler ble plutselig avbrutt en post som meldte om en elgokse. Med stø kurs nedafor brinken der vår mann satt. Man ønsker gjerne å få best mulig kontroll over situasjonen, og vår mann tok fram kikkerten og fikk øye på dyret. Alt lå til rette for ei kontrollert felling og sannhetens øyeblikk nærmet seg!

Således returnerte han for å hente geværet. Men hvor i himmelens navn hadde han lagt det? Panisk leting avstedkom intet resultat! Det spraket i jaktradioen med beskjed om at nå måtte han være klar.

Men vår mann var definitivt ikke klar. Han sprang villmann rundt småknausene, men intet våpen i sikte. Samtidig begynte kameratene å bli ilter over radioen. Hva f … ventet han med? Nå skjønner han at det ikke blir noen felling, og går fram på brinken for å få sett dyret, i alle fall. En praktokse kommer luntende rundt sytti meter fra ham. Har det på ingen måte travelt. Som om han er fullstendig klar over tingenes tilstand.

Det er vanskelig å sette seg inn i hva som foregikk bak pannebrasken til vår mann. Når oksen har passert ut av syne kaller han opp resten av laget. Og ber dem om å komme og hjelpe han i jakten på våpenet. Etter en kjapp manngard blir da våpenet funnet. Irriterende nært, selvfølgelig.

I etterkant kan det meldes at vår man er fullt ut i vater mentalt, og at han senere har felt flere dyr. Men der finnes noen menn som fremdeles tenker sitt om denne høstmorgenen. Vi lar det passere i stillhet hva de tenker. Men en lykkelig okse kunne denne morgenen følge sin nedarvede adferd og jakte kvinnfolk. Med redskapen til enhver tid tilgjengelig.