Derfor navngir vi samfunnstoppen

Det har gjentatte ganger vært diskusjon om hvorfor vi ikke har identifisert Svein Ludvigsen tidligere.

TILTALT: Tidligere fylkesmann Svein Ludvigsen tiltalt for seksuelle overgrep.  Foto: Trond Tomassen

meninger

Det kan derfor være på sin plass å forklare hvordan vi landet på denne beslutningen da, og hvorfor vedkommende blir identifisert når det nå tas ut tiltale mot ham.

LES OGSÅ: Tidligere fylkesmann Svein Ludvigsen tiltalt for seksuelle overgrep

Svein Ludvigsen har gjennom sine mange år som politiker blitt gitt stor tillit fra samfunnet. Som stortingsrepresentant var han blant annet vært komitéleder og visepresident i lagtinget. Han har også innehatt posisjonen som fiskeriminister, og ble etter hvert utnevnt til fylkesmann i Troms, en posisjon han hadde til han gikk av med pensjon i 2014.

Les alt om sedelighetssaken her.

Denne tilliten er brutt, dersom det viser seg at statsadvokaten har rett i sin tiltale. Han er tiltalt for å misbruke sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang, i ett tilfelle skal fornærmede være lettere psykisk utviklingshemmet, ifølge tiltalen.

Det er normalt svært høy terskel for å navngi mistenkte, tiltalte eller siktede i straffesaker. Her er retningslinjene Vær varsom-plakatens paragraf 4.7 gir om identifisering:

Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

For å understreke poenget, kan det ifølge paragrafen være «berettiget å identifisere når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales».

Statsadvokaten har, etter at saken har blitt etterforsket, vurdert at Svein Ludvigsen skal tiltales og møte for retten. Det han er tiltalt for, sett i forhold til den store tilliten han gjennom sine roller forvalter, tilsier at det er riktig å identifisere i denne saken, på tross av belastningen det måtte innebære for Ludvigsen selv å bli identifisert.

«Men hvorfor identifisere nå? Hvorfor har vi ventet på en eventuell tiltale?», spør sikkert noen.

For at påtalemyndigheten skal ta ut tiltale, må de være overbevist om gjerningspersonens straffeskyld. Dessuten må påtalemyndigheten være sikker på at det kan føres tilstrekkelige bevis for straffeskylden i retten. Dersom beviskravet ikke anses som oppfylt, er det påtaleansvarliges plikt å stanse straffeforfølgningen.

Det er et spesielt strengt beviskrav i straffesaker. Ingen kan dømmes til straff dersom det finnes rimelig tvil. Det er først nå, med tiltalebeslutningen, klargjort at det etter påtalemyndighetens syn foreligger tilstrekkelig bevis for straffeskyld til at dette kan ende som en straffesak i retten.

Men det er viktig å legge til at selv om det er tatt ut tiltale, er det derimot ikke ensbetydende med at tiltalte er skyldig. Det er domstolen som dømmer, og det er påtalemyndigheten som har den fulle og hele bevisbyrden i straffesaker. Tiltalte skal med andre ord slippe å bevise sin uskyld. Det gjelder også i denne saken.

Grunnen til at identifiseringen ikke har blitt gjort tidligere er, slik iTromsø vurderer det, at saken var under etterforskning, i tillegg til at Svein Ludvigsen var pensjonist og ikke sto i stilling. Hadde han stått i stilling, ville imidlertid et krav om å forklare hvorfor han ikke lenger var i jobben, gjort at han trolig ville blitt identifisert.