Fra sidelinja:

Havbruksnæringen må besinne seg

De meningssterke aktørene i næringen bør besinne seg en smule, og heller satse på omstilling til en renere produksjon, skriver Herman Kristoffersen i sin spalte.

KRAV: Herman Kristoffersen spør hvem som skal stille krav til oppdrettsnæringen.  Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

meninger

Mye pepper er slengt rundt etter at de rødgrønne begynte å blande seg inn i havbruksnæringen. Nå vil de ha anleggene opp på land eller lukket til sjøs, fordi de er bekymret for ringvirkningene av at de ligger rundt i fjordene våre og lager sine små fjell av fiske-ekskrementer under seg. De trekker til seg sultne fiskelus som eter seg inn i fisken om ikke en vasker den med hydrogenperoksid for å holde de små djevlene unna.

Reke- og fjordfiskerne er fortvilte og mener at dette er grunnen til at rekene ikke har sprøtt nok skall eller at fisken forsvinner fordi det ligger et anlegg eller flere i fjorden deres. Hvem vet hva som stemmer her? Meningene møtes i pressen og fakta er fortsatt uklare.

Noen få av oss husker fremdeles da torskebestanden holdt på å tryne fullstendig for noen tiår siden. Da var det Aps Oddrun Pettersen som var fiskeriminister og stoppet fangstene. Mange fiskere som hadde ekkolodd om bord i båtene sine mente da at de aldri hadde sett så mye fisk på loddet sitt som akkurat da. Derfor kan en godt skrelle bort de mest skråsikre i denne diskusjonen.

Saken er nå at kommunestyret i Tromsø fattet dette utskjelte vedtaket om at havbruk i fremtiden bare skal ha anlegg som innretter seg etter de bekymringene som vist til ovenfor. Hva er så fremtiden til denne næringen? Vil det fortsatt være anlegg av den typen vi ser i dag, eller vil den teknologiske utviklingen og markedet gjøre endringer i produksjonen?

Vi vet at produksjonen i våre kalde farvann er optimal. Lite medisinbruk og begrenset luseutfordring gjør at den beste fisken lages her i området. Ingen bør tvile på det. Oppdretterne er i verdensklasse hos oss. Vi bidrar derfor sterkt til landet vårt eksporterer for mer enn 60 milliarder blanke kroner årlig.

Kommunen vår ligger midt i smørøyet og trekker til seg stadig flere som vil ha anleggene sine her. Kommunen vår får også penger for dette. Siste år fikk vi mer enn 30 millioner fra dette statlige fondet som skal gi penger tilbake til grunneierne for bruk av areal.

Internasjonalt produseres det også mye atlantisk laks. Chile. Skottland. Canada har vært nevnt her. Om vi lager begrensninger for våre oppdrettere vil det ramme dem direkte, men ikke konkurrentene deres. Fortjenesten vil da bli mindre, og de andre vil selge mer laks og ørret. Vi vet også at i Asia er det mange som øser ut annen oppdrettsfisk i åpne anlegg som sikkert ikke kan måle seg med våre standarder for fiskehelse og medisinbruk.

Hvorfor skal vi da blande oss inn i dette? Fordi den internasjonale havbruksnæringen kommer aldri til å bli enige om at lukkede anlegg er et krav de forholder seg til på egen hånd. Det kommer alltid til å være billigere å produsere fisk slik de gjør i dag. Alle som prøver seg med lukkede anlegg kommer til få svi for det økonomisk på kort sikt.

Om ikke markedet mener noe annet da. En bør ikke underslå at næringen også har et lite omdømmeproblem. Ryktene svirrer allerede om at lukkede anlegg leverer bedre fisk og at luseproblemet ville vært nullet helt ut. Forskningen går videre og stor kompetanse prøver å se på hvordan en også kan få større fisk til å trives i lukkede omgivelser.

Hvem skal så stille kravene til næringen? Skal de gjøre dette selv eller skal samfunnet gjøre det?

I USA besluttet California at bilparken skulle være utslippsfri innen et visst årstall. I disse dager skal General Motors også flytte produksjonen sin fra Ohio til Kina for å satse elektrisk til tross for at Donald Trump raser mot det. Selskapet gir imidlertid blaffen i hva han mener og omstiller seg i forhold til det markedet vil ha.

I Norge har flere partier gått inn for at det heller ikke skal selges fossilbiler etter 2025. Hva gjør industrien? De omstiller seg etter dette og legger om produksjonen. Hvorfor kan ikke havbruksnæringen også gjøre det, men i stedet raser og pukker på å drive på samme måten inn i evigheten?

Vedtaket i kommunestyret i Tromsø får heller ingen direkte konsekvenser for dem i overskuelig fremtid. Det er fylkeskommunen som fortsatt deler ut konsesjoner til havbruk etter de arealplaner som legges av kommunen. Når kommunen mener det de mener er det faktisk bare uttrykk for et ønske om hvordan det skal se ut i fremtiden.

Dette vedtaket kan derfor komme til å spre seg til andre kommuner, helt til nasjonale myndigheter fanger opp signalene og stiller kravene til næringen fra Stortingets talerstol.

De meningssterke aktørene i næringen bør derfor besinne seg en smule, og heller satse på omstilling til en renere produksjon. Kanskje bør de heller stille seg spørsmålet om samfunnet er tjent med en næring som ikke lytter til samfunnets krav. Som det faktisk er politikernes jobb å utforme.

På lengre sikt er dette antakelig også et konkurransefortrinn i stedet for en byrde. Det er grunn til å tro at fisk fra lukkede anlegg i fremtiden vil betales bedre i markedet siden omdømmeproblemene forsvinner og norsk fisk fortsatt vil være suveren i verdensklasse.

Det er ikke spesielt smart i dag å servere holdninger på linje med den amerikanske presidenten. Da er det fortiden som snakker. Da er det tross alt bedre å ta inn over seg de spede bekymringene fra det fjordfiskende folket i fjordene våre, og gå i spissen for den teknologiske utviklingen. Oppreist inn til fremtidens havbruk.

Det må da være lov til å ønske seg noe i forbindelse med julen. Det er faktisk bare det kommunestyret i Tromsø har gjort denne gangen.

God adventstid.