Fredag kom sjokkbeskjeden om at Hjort trekker seg som ordførerkandidat, over en måned etter han ble valgt, fra et i hovedsak svært begeistret nominasjonsmøte. Det har ikke vært enkelt for Hjort å bygge opp tilliten i partiet igjen, etter han og Anne Berit Figenschaus kuppforsøk mot sittende byrådsleder Øyvind Hilmarsen i 2015. Det har Hjort likevel klart på imponerende vis, i de fleste lag i Høyre, med unntak av det beryktede Senior-Høyre.
Frp klarte å forsurne samarbeidsklimaet for et par uker siden med å stille et ultimatum til Høyre. Enten ville de skrote planene om byvekstavtale og bompenger, eller så nektet de å samarbeide med Høyre, og var sågar villig til å sette inn en ordfører fra Ap.
Hjort beskrev til iTromsø Frps bompengeultimatum som «politisk sabotasje», som nå ser ut som et bitt i egen hale, for det er vanskelig å bruke andre ord om det Hjort nå har gjort mot eget parti. Det blir krevende for Tromsø Høyre å stable seg på beina etter Hjorts plutselige utgang. Det har de likevel fått rikelig med erfaring med, etter Hjorts exit i 2015.
Dette er svært gode nyheter for Arbeiderpartiet og Gunnar Wilhelmsen. Ikke fordi Høyre er maktesløs uten Hjort, men fordi Tromsø Høyre er preget av fortvilelse, sinne og frustrasjon etter en slik avgang. At de fremstår upålitelige og nærmest lattervekkende i offentligheten hjelper heller ikke nevneverdig. Det vil ethvert parti være, om toppkandidaten drar sin kos. Og særlig når samme mann gjør det flere ganger med kort mellomrom.
De to mest aktuelle kandidatene for partiet er nåværende gruppeleder Erlend Svardal Bøe og Anne Berit Figenschau. Hun er en sterk profil, og har vært en ensom fornuftig røst i idrettsstyret til Norges idrettsforbund. Hun er ingen tradisjonell politiker, men har nok mer forståelse for politiske spilleregler enn sin gamle makker, Jens Johan. Noen i partiet vil nok mene at sistnevnte er for tett koblet opp mot Hjort, og dermed slite med å ha henne som førstekandidat. Men nå bør alle fraksjoner i Høyre snarest begrave stridsøksa om de ønsker å ta over makta på rådhuset.
Erlend Svardal Bøe har markert seg som Tromsø Høyres ubestridte ener de siste årene, og vil neppe få noen utfordrere om han er villig til å ta på seg førsteplassen. Bøe er 25 år. Selv om han er et politisk råskinn spørs det om dette er riktig tidspunkt for han å skulle bli partiets frontfigur. Han minnes nok at det ikke var noen suksess da partiet i 2015 stilte til valg med 23 år gamle Kristian Støback Wilhelmsen som nødløsning i 2015. Alt ligger uansett til rette for at Bøe kan ha en lang politisk karriere fremfor seg, og mange vil nok mene at han bør sikte høyere enn Tromsø kommunestyre.
Det er uansett ikke en takknemlig rolle å være partiets andrevalg som ordfører. Uansett hvem Høyre velger på topp, vil vedkommende ha et betydelig handikapp i møte med et Arbeiderparti som har samlet seg om Gunnar Wilhelmsen.
Hjorts begrunnelse om at han manglet støtte i partiet er spesiell. I politikken er det heller unntaket enn regelen at et parti samler seg om én kandidat. Hjort var villig til å fortsette som ordfører om han hadde fått flertall om å felle Hilmarsen i 2015, men velger altså nå å trekke seg på grunn av at en liten fraksjon i Høyre ikke har tillit til han. Det er en logikk det ikke er helt enkelt å følge.
– Ting har skjedd som ikke jeg har forutsett, sier Hjort til iTromsø. Men at Hjort ikke har tillit fra alle i Høyre, og at Frp er en vanskelig samarbeidspartner, bør han ha vært smertelig klar over før han takket ja til å bli ordførerkandidat. Hjort sier videre til iTromsø at han angrer på at han stilte. Det gjør nok også Tromsø Høyre nå.
Jens Johan Hjort er nå så politisk død i Høyre du kan bli, og det er nærmest umulig å se for seg at han noen gang vil kunne gjenvinne noen form for tillit i partiet. Med sin sjokk-exit har han nå effektivt klart å legge sitt eget politiske ettermæle fullstendig i grus.