Kommentaren

Norsk fotball – et avsporet lokomotiv

Søndag var det cupfinale i Norge. I sin tid en fest man fikk med seg uansett hvem som spilte. Dette var norsk fotballs 17. mai. Vår nasjonale stolthet. Nå er det bare tull.
meninger

Cupfinalen var hellig da jeg vokste opp. Da la pappa av røret på telefonen, her skulle man ikke forstyrres av sportsanalfabeter som ikke fulgte med, og familien var samlet. Jeg kjenner lukta av cupfinalen, når jeg tenker tilbake til barndommen. For vi hadde alltid fårikål til middag, siden fotballsesongen ble avsluttet perfekt timet til høysesongen for fårekjøtt.

Det var ekstra stas de gangene man hadde lag i finalene man enten holdt med selv, eller hadde så kraftige horn i siden til, at man intenst håpet på smertefulle tap. Men man så på uansett. Cupfinale er cupfinale, og cupfinale er fest, var det manifesterte omkvedet. At det ofte sammenfalt med bursdagen min (i oktober) ga meg nok et ekstra romantisert syn på det.

Vi hadde ikke TV på hytta, og derfor var vi aldri på hytta når det var cupfinalehelg. I så fall dro vi ned fra fjellet lørdag, og enten det var for å se Lillestrøm, Lyn, Vålerenga, Haugar, Moss, Viking eller Vard. Til og med små klubber som Hødd klarte å kare seg til en finale.

Var det Øivind Johnssen som kommenterte på TV, skrudde vi av TV-lyden, med radiolyden av Bjørge Lillelien sprakende ut i rommet i stedet. Og noen store opplevelser har det vært. Da TIL lagde hakkemat av Lillestrøm i 1986, dagen før jeg fylte 15. Og samme da TIL slo erkerival Bodø/Glimt, på 25-årsdagen min ti år senere. Fårikål har aldri vært bedre.

Jeg likte cupfinalehelga. Det var noe ærverdig over den. Årets finale og punktum. Sesongen var over. Nå skulle snart snøen komme, og med den masse herlig vintersport og engelsk fotball. Imens ble norsk fotball stadig mer utvannet for min del. De tretten årene på rad RBK vant serien (1992-2004) gjorde også sitt. Nå er vi tilbake og på vei inn i denne avgrunnen igjen, mens seriesystemet er på hele 16 lag, som er minst fire for mange.

Siden vi nå har med så mange lag, og siden disse også har bestemt at de skal ha en lang sommerferie, har vi de siste årene startet serien i mars. I år startet den 11. mars, to uker etter vinter-OL var ferdig, og flere uker før verdenscupen i skiskyting og hopp var over. Cupfinalen har noen nå funnet ut at skal spilles i desember. I Norge. Det får da være grenser for å la dystre spådommer om global oppvarming styre alt.

I år var cupfinalen første søndag i advent (til neste år går den ytterlige seks dager senere). Jeg spiste lutefisk til middag. Jeg hadde sågar glemt av at det skulle være, enn si hvem som spilte. Før visste jeg dette fra og med sekundet etter semifinalene var spilt.

Nå ante jeg ikke, men jeg så det var RBK mot Strømsgodset og tenkte at dette kommer trønderne uansett til å vinne med mange mål, så jeg gadd ikke engang se. Det gjorde ikke folk fra Drammen heller. Godset klarte nemlig ikke selge ut alle de tildelte billettene sine. Cupfinalen var ikke utsolgt. Og RBK vant 4-1, og dermed sitt tredje The Double på fire år.

Det er kun i Trondheim dette er gode nyheter. For et nytt hegemoni med RBK vil bare drepe det siste som er igjen av en flik av engasjement for norsk fotball. Landslaget har allerede gjort sitt for å drepe den biten. Når det jubles over en seier mot Kypros, i en kamp for tomme tribuner, mot en knøttnasjon som er helt uten nevneverdige prestasjoner i noen idrett noensinne, er det virkelig ynkelig.

Jeg har fortsatt ikke skjønt hva dette UEFA Nations League var for noe, men det antiinteresserte meg mer enn det superteite Royal league, for dem som husker dét. Fordi jeg følte meg holdt for narr. Når vi nå skal møte Spania, Sverige og Romania i EM-kvalik skal jeg muligens klare å mobilisere litt engasjement, men jeg er jaggu ikke sikker.

Men nå er jo RBK igjen blitt et lokomotiv i norsk fotball. Og dette hevder flere at er bra for norsk fotball. Som det selvsagt ikke er. Sist gang de var i samme flyt deltok de hele 11 ganger i lukrative Champions League, noe man virkelig får håpe at aldri skjer igjen. Nå var det kun én eneste gang de klarte å kare seg videre i turneringen, for RBK har jevnt over vært elendige i Europa, men det er minnene om noen enkeltkamper i Europa som fortsatt gjør at trøndere og folk i NFF fortatt blir blanke i blikket og varm nedentil når de tenker på det (NB: oppdatert. Rosenborg gikk et år også videre til andre gruppespill, der de for øvrig også ble slått ut. Rett skal være rett).

Men de glemmer at RBK kun slo en og annen stormakt noen ytterst få ganger, samt at norsk fotball aldri har vært kjedeligere. I år sparket de trenerduoen midt i sesongen, mens de lå på andreplass, bare på jævel, den samme duoen som vant The Double med dem i 2016, og serien i fjor. De bare liker å leke europeisk storklubb, der de tror at det å sparke treneren er noe man gjør for å være tøff og at det er dyd av nødvendighet, som å skifte undertøy.

Og et slikt trøndersk lokomotiv kommer til å være selvforsterkende kjipt, der RBK igjen soper inn CL-penger og støvsuger hele Norge for gode spillere, og øker avstanden til konkurrentene ytterligere, og som gjør at RBK-spillerne – som i år – ikke engang gidder å feire mål i cupens semifinale.

Som gjør at motstandernes supportere ikke vil gidde å dra på cupfinalen for å se laget sitt bli kjørt over av et lokomotiv, på julaften, for det er bare et spørsmål om tid før cupfinalen spilles julaften. Og da kommer NFF til å utvide den øverste ligaen med enda flere lag, slik at sesongen må pågå hele året, der siste serierunde spilles langt inn i neste sesong, foran tomme tribuner, mens alle sitter hjemme og ser på langrenn.

Alt var ikke bedre før. Men cupfinalene og norsk fotball var artigere. Jeg savner fårikål. Og Sigurd Rushfeldt, vel å merke da han var i TIL.