Brorens minneord om Hjallis Bakke:

– Jeg synes verden nå har blitt litegrann tommere, litegrann kaldere og litegrann dummere

Natt til den 29. november døde min bror «Hjalle», og det var som om en bærevegg i tilværelsen falt ut.

Hjallis Bakke døde natt til 29. november.   Foto: Gudrun Gulldahl

meninger

Hjalle var 16 år eldre enn meg. Da jeg var gutt, studerte han i Oslo, og en kunne tro at han ble satt ekstra pris på fordi han var et sjeldent syn. Men jeg var ikke noe mindre glad i ham da han flyttet tilbake til Tromsø for godt i 1979. Hjalle var nemlig både veldig snill og aldri kjedelig. Han var lynende intelligent, med masse kunnskaper. Historiene han fortalte hadde bestandig både mening og poeng, enten de var for underholdningens del eller vektige innlegg i en diskusjon.

Men han var også karismatisk og empatisk, han var omtenksom og brydde seg oppriktig om andre. Hjalle hadde evnen til å lytte, han satt ikke bare og ventet på å få snakke selv. Og han gjorde ikke forskjell på om han snakket med barn, ungdommer eller voksne, det var kanskje noe av det som gjorde sterkest inntrykk i min ungdom og barndom. En voksen som lyttet og viste respekt, men som likevel utvilsomt var en voksen, en som kunne hjelpe og gi råd.

Jeg har veldig lyst til å si at vi var like, og på mange felter var vi like. Vi hadde flere felles interesser og mange felles oppfatninger. Men på mange felter var det som om vi kom fra hver vår planet. Vi forsto hverandre likevel, med litt innsats. Det slår meg nå at Hjalle egentlig hadde langt flere prinsipper, for ikke å si kjepphester, enn jeg har. Likevel virket han alltid rolig og diplomatisk.

Sorgen ved den brå, korte sykdommen ble sjokkartet for meg og resten av familien. Men den virkelige sorgen kommer senere, når savnet blir tydeligere. Når jeg vil ringe og ikke kan det. Når han ikke er der i julen, han som elsket jul.  Hjalle var en veldig familiekjær mann, som var veldig glad i familien han hadde stiftet selv og han var også glad i familien han kom fra. Det var lett å være glad i ham tilbake. Julen var den store feiringen der man fikk møte både familie og venner i koselige lag, og det var sikkert derfor han pleide å bli helt tussete allerede tidlig i desember. 

Hjalle elsket ikke bare julen. Han hadde i det hele tatt en svær appetitt på livet. Han likte det som var godt å spise og drikke, han koste seg med musikk og litteratur når han kunne, han likte turer, det være seg dagevis på Vidda med telt og fiskeutstyr eller lange strekk langs gatene i Paris eller Manchester. Han elsket jus, han elsket jobben sin og han stortrivdes i retten. Jussen var for ham et idealistisk prosjekt. Hjalle mistet aldri medfølelse og respekt for sine klienter, skjønt han var profesjonell til fingerspissene. Man skal aldri identifisere seg med klientene, sa han en gang, og man skal iallfall ikke identifisere seg med forbrytelsen, la han hoderystende til etter å ha lest utspill fra enkelte kjendisadvokater.

Han var ingen filmfreak, men når han fant tid likte han karakteristisk nok feelgood-filmer. Jeg tror ikke han fant noen film som han likte bedre enn Livets lyse side med hans gamle favoritt Jack Nicholson i hovedrollen, en av de få filmene han så mange ganger.

Jeg synes verden nå har blitt litegrann tommere, litegrann kaldere og litegrann dummere. Det er ikke annet å gjøre enn å prøve å gå videre, og kanskje selv prøve å gjøre den litt bedre. Det er fortsatt rom for idealisme.