Vi visste vel alle at det måtte skje en dag, selv om tanken fremsto uvirkelig. Surrealistisk vil nok noen si. At Jens Ingvald Olsen ikke skal fortsette som Rødts toppkandidat.

Nå er hovedpersonen verken død eller borte fra offentligheten, han er i aller høyeste grad både levende og til stede blant oss, men vi står uansett ved et markant skille i lokalpolitikken her i byen.

Onsdag kom nyheten om at Olsen ikke tar gjenvalg som partiets ordførerkandidat, en posisjon han ubestridt har hatt ved hvert lokalvalg siden 1999. Han overlater roret til 21 år gamle Bendik Hugstmyr Woie, dersom partiet gir Woie tilliten på nominasjonsmøtet. Olsen fortsetter på tredjeplass på lista, og vil derfor få en plass i kommunestyret, men ikke lenger som partiets ener.

I løpet av de årtiene Olsen har vært lokalpolitiker i Tromsø og på Troms fylkesting, har han markert seg som byens tydeligste og viktigste opposisjonspolitiker. Uansett hvem som har styrt byen, være seg på sosialistisk eller borgerlig side, har Olsen bidratt som en saklig, etterrettelig og tydelig korreks.

Det til et hver tid sittende regimet i Tromsø rådhus har derfor måttet forholde seg til vaktbikkjene iTromsø, Nordlys og Jens Ingvald Olsen.

Selv om Olsen først og fremst er kjent som, og vil bli husket som, en enestående opposisjonspolitiker, har han også gitt partiet gjennomslag. Rødt var den tydeligste kritikeren av parlamentarisk styringsmodell i kommunen, som de sammen med SV klarte å få flertall for å avvikle gjennom forhandlinger med Arbeiderpartiet i 2015.

Rødt fikk på plass en omstridt vennskapsbyavtale mellom Tromsø og Gaza i 2001, en avtale som har vært viktig for Tromsøs befolknings engasjement for Palestina i en årrekke. Den utskjelte og lovpriste avtalen var det Olsen som fremmet forslag om å inngå i kommunestyret.

Under Olsens ledelse har fløypartiet Rødt, et revolusjonært, kommunistisk og marxistisk parti, blitt en premissleverandør i tromsøpolitikken. I 2015 lå de oppe på hele 18 prosent på enkelte målinger. Til sammenligning hadde Tromsø Arbeiderparti våren 16,9 oppslutning på ei måling utført for avisa Nordlys.

Han har dedikert en stor del av sitt voksne liv og sin fritid for å jobbe for Tromsøs befolkning.

Samtidig gir hans hopp fra første til tredjeplass god uttelling for Rødt og Olsen. Han får fortjent hyllest fra byens aviser og politiske miljø, mens Rødt fortsatt får ha han med seg videre i både valget og kommende periode.

Olsen er på samme hylle som Rødt-politikerne Brigt Kristensen i Bodø og Erling Folkvord i Oslo. Politikere som er kjent for å være ekstremt godt forberedt, etterrettelig, retorisk sterk, uredd og vanskelig å vippe av pinnen. I Tromsø har Olsen respekt langt utenfor venstresiden og også politikere på høyresiden er nok glad for at han fortsetter videre, om ikke som partitopp. I kommunestyret frykter mange hans replikker, ettersom han – med en skremmende nøyaktighet – kan referere til mer enn 15 år gamle vedtak på stående fot.

Det er nok allerede krystallklart for etterfølgeren Bendik Hugstmyr Woie at han har store sko å fylle.

Olsen har bakgrunn som forskalingssnekker og fagforeningsmann og var i sin tid med i AKP-ml. Den bakgrunnen har han ennå med seg, som når han ikke klarer å stable sammen et fornuftig svar når han blir utfordret på sitt forhold til den kinesiske diktatoren Mao Zedong.

I 2015 uttalte han til Dagbladet at «Mao var en stor frigjøringsleder, og bidro til å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdommen i Kina. Men han gjorde feil som alle andre mennesker».

Uttalelsene er mildt sagt oppsiktsvekkende, ditto klønete og hører ikke hjemme noe sted i verken 2015 eller 2018 for den saks skyld, enten man er kommunist eller ikke.

Olsen, som partiet Rødt generelt, har vært best i opposisjon. Under dagens regime er det ennå ikke kontroll på helse og omsorgssektoren og kommuneøkonomien. Refseren Olsen virker ikke like komfortabel med å forsvare egne prioriteringer, som han er til å kritisere andres.

Det er uansett all grunn til å takke ham for hans innsats for lokalpolitikken gjennom flere tiår. Den står det først og fremst dyp respekt av. Så får vi se om han klarer å holde seg unna begivenhetens sentrum når det nærmer seg valg. For vi har neppe hørt det siste fra Jens Ingvald. Heldigvis, må en vel tilføye. Vi trenger slike politikere.