Hjort, Høyres forhenværende frelser, har en imponerende evne til å sette seg selv foran partiet. Det gjorde han ofte som ordfører, ved å tale partiledelsen imot. Da var det tidvis på sin plass. Verre er det hvordan han tilsidesetter partiet nå. Hadde man ikke visst bedre, kunne man trodd at han gjør alt han kan for å ødelegge for Tromsø Høyre på vei ut av sitt ordførerkandidatur.

Da han fredag varslet at han trakk seg som ordførerkandidat for Høyre, roste han Erlend Svardal Bøe opp i skyene, og pekte på han som sin etterfølger. Det er høyst spesielt å skulle ha sterke meninger om hvem som bør bli partiets ordførerkandidat, etter å nettopp ha sveket samtlige av sine partifeller.

Samtidig visste Hjort godt at Anne Berit Figenschau var aktuell for å ta over etter han. Å peke på Bøe virker som et smålig forsøk på å sparke bein på Figenschau, og skape mer unødvendig dramatikk i den nye nominasjonsrunden.

Før han trakk seg, ble Hjort i fortrolige samtaler innstendig oppfordret av personer i Høyre om ikke å angripe Frp, da han skulle forklare pressen hvorfor han trakk seg. Men Hjort klarte ikke holde seg, og leverte noen kraftsalver mot Frp generelt, og partiets ordførerkandidat, Bjørn-Gunnar Jørgensen, spesielt.

Hjort toppet det hele ved å uttale at hele situasjonen ville vært annerledes om Kristoffer Kanestrøm var Frps ordførerkandidat. Kanestrøm er, som Hjort også er klar over, en nær venn av Jørgensen. Å blande seg i hvem et annet parti velger å ha som ordførerkandidat er uhørt, og vitner om en total mangel på forståelse for elementære politiske spilleregler.

Hjort har rett og slett gjort alt han kan for å forsurne forholdet mellom Høyre og Frp på vei ut av partiet. Det må resten av partiet nå rydde opp i.

Det er nesten som man kan si at kaos i Tromsø Høyre heller er regelen enn unntaket. Det er bare å dra fram valgforsker Marcus Bucks kraftsalve fra 2008, om at Tromsø Høyre er et «kjerringparti». Uttalelsen kom i etterkant av et kupp på et årsmøte:

«Tromsø Høyre er et parti som styres av kjerringer, av alle kjønn og i alle aldre. Det er bare rot der. I stedet for å ha is i magen, har panikken tatt dem. Høyre er kjent for å spise sine ledere. Spesielt Tromsø Høyre har slitt med dette over lang tid. De har en tendens til å tenke person i stedet for politikk.»

Det hersker ingen tvil om at Tromsø Høyre har tenkt person istedenfor politikk da de pekte på Hjort som ordførerkandidat i høst. Det betaler de nå prisen for.

Da Hjort trakk seg etter et mislykket kuppforsøk i 2015, måtte partiets nominasjonskomite ut på leting for å finne en ordførerkandidat. Det slipper Høyre denne gangen. Partiet er klar til å stille seg bak Anne Berit Figenschau, så fort hun takker ja. Internt har Erlend Svardal Bøe gitt utrykk for at han støtter Figenschau.

Istedenfor å involvere nominasjonskomiteen, skal styret i Tromsø Høyre selv peke på en kandidat. Hadde Figenschau takket ja til å stille, hadde hun allerede vært innstilt. Partiet har ikke råd til nye, opprivende personstrider.

Samtidig er det er en klok beslutning av Figenschau å ta seg betenkningstid. Det skaper et inntrykk av at det er Høyre som trenger henne – ikke omvendt. På denne måten kan hun og partiet begrense inntrykket av at hun har blitt kastet inn som et andrevalg etter Hjort.

De siste årene har Anne Berit Figenschau markert seg som en tydelig stemme for åpenhet i styret til Norges idrettsforbund. Kanskje har hennes tid som finansbyråd, i et byråd hvor beslutninger ble tatt i lukkede rom, vært avskrekkende, og bidratt til at hun ser nødvendigheten av åpenhet for å skape tillit.

Hennes politiske kvaliteter har vi til gode å bli godt kjent med, med unntak av hennes år i det borgerlige byrådet. Internt i Høyre er hun kjent som en disiplinert, dreven og dyktig politiker. Men hun må vise de brede lag av Tromsøs befolkning hvorfor hun er egnet til å styre byen de neste fire årene, og da hjelper det ikke bare å være godt likt i Høyre.

Hun har ingen rosenrød fortid i partiet. I 2015 ble hun refset av daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker, etter at Figenschau og Hjort prøvde å kaste Øyvind Hilmarsen som byrådslederkandidat. Noe har for øvrig åpenbart skjært seg mellom Hjort og Figenschau siden den gang, ettersom han nå har prøvd å stikke kjepper i hjulene for hennes kandidatur. Det er også verdt å merke seg at Figenschau trakk seg fra den opprinnelige Høyre-lista hvor Hjort var toppkandidat.

«Jeg beklager å si det, men jeg har ingen forståelse for hvordan det vi har av etiske retningslinjer og uformelle spilleregler i Høyre, så eklatant ble satt til sides forrige helg.», lød de krasse ordne fra Aspaker til Figenschau på et årsmøte, før sistnevnte ble vraket fra vervet som nesteleder i Troms Høyre. Til tross for irettesettelsen, og at hun ikke fikk flertall i 2015, har Figenschau forblitt aktiv i Høyre. Siden 2016 har hun vært leder av Troms Høyres Kvinneforum.

Figenschau vil bli et tydeligere motstykke til Gunnar Wilhelmsen, enn hva Hjort var. Det er ikke bare enkelt å se forskjellen på de to velstående herrene, som begge mangler realpolitisk erfaring. Det er også svært positivt å få en kvinne med i ordførerkampen, som så langt har minnet om et årsmøte i en middelaldrende, bråkete gutteklubb.

Figenschau vil måtte leve med å være Høyres andrevalg. Hun vil også måtte forholde seg til et prinsippfast Frp, som nekter å rikke seg i bompengesaken, og står fast på sitt bompengeultimatum. Det var nok til å vippe Hjort av pinnen. Hun vil måtte utvise langt mer tålmodighet mot Frp, slik vi ser Høyre gjør i regjering, selv om det tidvis er svært frustrerende.

Samtidig har Gunnar Wilhelmsen (Ap) en enda tøffere oppgave. Han må forsvare at det fortsatt ikke er orden i kommuneøkonomien, at man ennå ikke er nærmere en løsning i helse og omsorgssektoren, løftebrudd om eiendomsskatt, mens styringsslitasjen for alvor merkes etter tre år med sosialistisk-kommunistisk styre.

Derfor har Figenschau gode sjanser til å kunne få rasle med ordførerkjedet høsten 2019, dersom hun kaster seg inn i kampen.