Dårlig samvittighet som julegave

meninger

I gavebunken sist jul fikk jeg ei «geit til noen i Gaza» og en pengegave noen hadde gitt til Amnesty i mitt navn. Gode tiltak, begge to, som jeg er glad for å støtte, det er ikke det. Men jeg spør meg likevel hvor langt det må gå før samvittighetsracet bikker over?

Jeg er motstander av våpenkappløpet som går ut på å gi hverandre finere julegaver for hvert år som går, og gjerne noe som er så fint at det setter motparten i forlegenhet. Å gi andre dårlig samvittighet, er aldri noen bra gave.

Det er derfor man heller aldri bør gi presanger til noen man har blitt enig med om ikke å gi noe. Skal man liksom føle seg som en tankeløs jævel, bare fordi man har fulgt spillereglene? Og som om ikke det skulle være dolk nok i ryggen, finner noen ut at de skal trumfe det hele med en veldedighetsdonasjon i ditt navn.

– Vær så god, her har du en julegave.

– Men jeg ba deg jo om ikke å kjøpe noe.

– Slapp av, det er bare en symbolsk greie. Noe som er bra for klimaet.

– Hva da?

– Klimakvoter. Slik at du kan reise med god samvittighet hele 2019.

Jeg vet ikke om man burde takke eller kjeppjage slike venner. Selvsagt reiser jeg for mye. Det meste er rett nok i forbindelse med jobb, men mine rundt 50 flyturer i året kunne sikkert vært langt færre, hvis jeg bare jobbet litt for det.

Klimakvoter i julegave har imidlertid kun én misjon – å gi meg dårlig samvittighet. Og selv om den blir aldri så dårlig, bidrar ikke dette til noen endring i adferd. Ikke gjør det at jeg reiser mindre og ikke gjør det at jeg tenker mer på miljøet – rett og slett fordi jeg vet det ikke hjelper miljøet det spøtt at noen har svidd av noen hundrelapper på noe som i beste fall kan sies å være et symbol.

Det er selvsagt ikke sånn at man skal la være å prøve, men det er alltid mulig å bli mer miljøvennlig. Jeg leste et sted at det mest miljøvennlige var å strømme filmer, men ikke å se dem. Filmproduksjon er nemlig særdeles lite miljøvennlig.

For øvrig synes jeg det er både aktverdig og raust å droppe steindyre julegaver til sine nærmeste, for heller å sende penger til krisehjelp i Jemen. Å uselvisk gi til noen som trenger det mer, er akkurat det jula handler om, så hvorfor ikke?

Alle på min julegaveliste, både barn og voksne, tilhører uansett kategorien for «dem som har alt». Jeg har også personlig gjort lignende ved en anledning, selv om det – for å være ærlig – ikke er så ofte som jeg skulle ønske. Likevel ser jeg hvorfor dette er en god handling.

Det eneste jeg sliter med, er hvorfor de på død og liv skal gjøre et nummer av det ved å gi det som «gave» til meg – slik at jeg både skal få vite hvor snille de har vært og hvilken ussel fyr jeg selv er.

Jeg ser den der med overforbruk. Har ingen problemer med å begrense fråtsinga. Synes også det er innafor å bli enige med venner om ikke å gi gaver til andre enn barna. I det hele tatt er jeg ingen pådriver for å fortsette alle de usunne og usosiale aspektene ved julefeiringa. Grensen for meg går ved å ikke gi barna noe.

Selvsagt er ikke siste spillkonsoll på markedet noen absolutt livsnødvendighet, og barna mine er heller ikke bortskjemte der. Men det må ikke bli sånn at man løfter pekefingeren hvis noen skulle finne på å gi dem noe de har lyst på.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og på et tidspunkt bikker snusfornuft og god samvittighet over, selv for en politisk korrekt fyr som meg. Hvis noen serverte restemat i bryllupet, ville jeg forlatt. Hvis noen vil ha meg til å delta i en innsamlingsaksjon i forbindelse med en Facebook-bursdag, blir de slettet som «venn». Jeg ble også direkte forbannet da jeg i vår hørte noen foreldre som hadde bestemt at konfirmanten deres ikke skulle få pengegaver.

Jeg må innrømme at jeg for noen år siden var inne på tanken om å gi nevøen min en hvit bibel i konfirmasjonsgave, som en forsøksvis morsom protest mot pengehysteriet rundt markeringen. Skjønte imidlertid at dette falt inn under ting som var morsommere å fortelle om enn å faktisk gjøre. Og hvorfor skulle jeg uansett nekte en som aldri hadde hatt egne penger å få dem, når jeg selv konstant gjør handlinger som forbedrer min økonomiske situasjon?

Til bryllup setter folk ofte opp gavelister i butikker, slik at gjestene ikke ender opp med å kjøpe samme spiseserviset eller kasserollen. En praktisk ordning som dreper alt det gavegivning handler om – spontanitet, kreativitet og overraskelse. En kompis av meg opplevde sågar at de som ble smidd i Hymens lenker ble nærmest mugne da han valgte å gi penger i en konvolutt, snarere enn å sette noe inn på kontoen hos en av de valgte butikkene. Mitt gavetips til alle som stiller slike krav, får bli den før nevnte hvite Bibelen.

I år ønsker jeg meg ingenting til jul. Og da mener jeg ingenting. Det gjør jeg med god samvittighet.