Kommentaren:

Avtalen som slår seg selv ihjel

Denne uka kom man et skritt nærmere sammenslåing, da Troms og Finnmark Ap landet på en intern avtale å forholde seg til Stortingets vedtak om at fylkene skal slås sammen.
meninger

Selv om regjeringa skulle lykkes med formelt å slå sammen Troms og Finnmark, har regionreformen vært mislykket fra dag én.


Troms og Finnmark får trolig Norges dyreste fylkesråd – om Ap får viljen sin

Troms og Finnmark Ap får et rekordstort fylkesråd, om Ap får det som de vil. – En avsporing å snakke om antall fylkesråder, sier Aps gruppeleder i Troms, Kari-Anne Opsal.

 

Stortingsrepresentant, og leder i Troms Ap, Cecilie Myrseth er en av dem som skryter av den nye avtalen. På hennes offentlige Facebook-side kan vi lese: «Cecilie Myrseth *smilefjes* føler seg optimistisk», før hun ramser opp punktene i avtalen. Optimistisk. Det er ikke et ord vi hører ofte i samme åndedrag som «regionreform» eller «tvangssammenslåing». Myrseth er kanskje den eneste i Nord-Norge som er optimistisk i denne saken.

Verken i Troms eller Finnmark finnes det et fnugg av begeistring eller optimisme for sammenslåinga. Da hjelper det ikke stort at Arbeiderparti-lagene i de to fylkene har blitt enige seg imellom.

Troms og Finnmark ga som kjent flere ganger opp de formelle forhandlingene med hverandre. Til slutt ble de likevel enige om en avtale, ved hjelp av en megler utenfra, før Finnmark igjen trakk seg. Nå har Ap i Troms og Finnmark – bak lukkede dører – blitt enige om å gå for sammenslåing. Eller mot sammenslåing? Det er ikke helt enkelt å bli klok på hva innholdet av avtalen egentlig er.

Allerede de to første punktene i avtalen slår hverandre i hjel.

«1. Troms og Finnmark Ap er enige om at det skal arbeides videre opp mot beslutningstakere i Stortinget for å få opphevet tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark fylke».

«2. Troms og Finnmark Ap er enige om at man samtidig skal forholde seg til Stortingets vedtak og starte arbeidet i fellesnemnda».

Arbeiderpartiet er altså mot sammenslåinga, derfor skal de jobbe for å gjennomføre den. Eller er det omvendt?

Klarere ble det ikke da Finnmark Ap torsdag meldte at de – til tross for avtalen – kommer til å sende inn et prosessvarsel til staten. De vil altså støtte et søksmål mot staten, ettersom de mener tvangssammenslåinga er lovstridig. Samtidig som de har inngått en avtale om sammenslåing.

Hva Ap egentlig mener i denne saken tror jeg ikke Ap selv en gang er helt sikre på. De sender så mange ulike signaler at man nesten skulle tro det var snakk om partiet Venstre, som nærmest har gjort denne politiske øvelsen til en egen kunst, proporsjonalt med et stadig dypere dykk under sperregrensen.

Nå forsøker Ap å gi inntrykk av ansvarlighet ved å inngå en avtale som sier alt og ingenting og som ingen egentlig er fornøyd med. Ved inngangen til et valgår, kan man undres hvilke velgere partiet henvender seg til med en slik dobbeltkommunikasjon. Uansett hva man måtte mene om regionreformen, kan man nå være sikker på at Ap mener det motsatte.

I Nord-Norge er det særlig ett moment som har gjort en smidig sammenslåing av fylkene umulig, nemlig at Arbeiderpartiet har sittet i sjefsstolen på begge sidene av forhandlingsbordet. Sammenslåingsprosessen har blitt like mye en intern kamp i Ap, som det har vært forhandlinger mellom fylkene gjennom formelle kanaler.

At Ap har forhandlet med seg selv har ikke bare vært ødeleggende for prosessen, det har også vært ødeleggende for partiet. Det som fantes av tillit mellom Troms og Finnmark Ap er torpedert. Det er ikke mye som ligger til rette for et godt samarbeidsklima i Ap på fylkestinget etter valget i 2019. Det kan være positivt for både innbyggerne og Ap om partiet får noen år i opposisjon, og får tid til å lege sår og bygge tillit.

Etter et opprivende år i nordnorsk politikk er det nok flere som sitter igjen med spørsmålet: Hva er vitsen med regionreformen? Vi har fått påtvunget en fylkesreform som knapt vil gi noen nye oppgaver til fylkene, som enn så lenge ikke ligger an til å spare ei krone gjennom effektivisering eller avbyråkratisering, og som attpåtil vil føre til flere heltidspolitikere. Alt stikk i strid med intensjonen til Stortinget. Og verken Stortinget, regjeringa eller fylkespolitikerne har klart å forklare hvorfor reformen er nødvendig, annet enn at den skal gjennomføres, koste hva det koste vil. Og nå vil altså Ap velsigne en gjennomføring av sammenslåinga, for så å jobbe mot den.

Da kan saktens noen smilefjes og litt selvpåført optimisme hos Arbeiderparti-toppene komme godt med.