Debatt

Nær 100 ørner drept på Smøla – nå venter mer vindkraft i fjell og kyst

Vindkraftverk utgjør enorme inngrep i naturen, og det er all grunn til å sette spørsmålstegn om hvor miljøvennlig vindkraftverk i norsk utmark er.

STOR PARK: De 20 vindmøllene på Smøla i Møre og Romsda produserer rundt 120 GWh pr. år, som tilsvarer behovet til Cirka 6.000 husstander.   Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

meninger

Resultatene etter 12 år med etterundersøkelser på Smøla i Møre og Romsdal gir bekymring når regjeringen og Norges Vassdrag- og energidirektorat (NVE) ønsker å til rette for mye mer vindkraft gjennom prosjektet «Nasjonal ramme for vindkraft». På Smøla har fugledøden vært omfattende, samtidig som vi for lite om konsekvensene av vindkraft andre steder.

I tillegg til 90 havørner (60 prosent av dem voksne fugler) har det siden undersøkelsene startet i 2006 også blitt drept to kongeørner, både jakt- og vandrefalk, dvergfalk, samt flere tårnfalker på Smøla som en direkte konsekvens av vindkraftverket. Enkeltbekkasiner er også godt representert, sammen med rundt 200 liryper.

Smøla-utbyggingen, med 68 vindturbiner i et område med spesielt tett bestand av havørn, ga norske myndigheter en stygg ripe i lakken etter Bern-konvensjonens gjennomgang allerede i 2009. Utbyggingsprosessen på Smøla ble slaktet, uten at vi i ettertid har fått den kursendringen for vindkraftutbyggingen vi hadde håpet på, basert på de råd konvensjonens sekretariat gav.

Olje- og energidepartementet har bedt NVE om å finne større sammenhengende områder velegnet for storskala vindkraftutbygging. Dessverre ser vi at man analyserer arealer med få nåværende tekniske inngrep, og områder som i kraft av dette har store verdier knyttet til landskap, friluftsliv og naturmangfold.

NOF kan også slå fast at dette gjerne er de ornitologisk dårligst undersøkte områdene, men at det blant annet er betydelig overlapp mellom mange av områdene som utredes og forekomsten av den sterkt truede hubroen. Hvor sterkt miljøhensyn som tas i de endelige anbefalingene om de beste områdene er usikkert, da slike hensyn skal veies opp mot en rekke ulike temaer.

Sjansene til å foreta gode og mer langvarige etterundersøkelser ved kraftverk som allerede er bygd er forspilt i forkant av denne rammen for vindkraft. Ut over det omfattende forskningsprosjektet rundt Smøla vindkraftverk har det vært gjennomført få for- og etterundersøkelsene på fugl i norske vindkraftanlegg. Det er derfor lite erfaringsbasert kunnskap å bygge på når det gjelder vurderinger rundt de faktiske konsekvensene av utbyggingene. Den store kunnskapsmangelen gir rammen for vindkraft langt mindre legitimitet enn den kunne hatt dersom vi hadde tatt kartleggingsoppgavene alvorlig tidligere.

Med erfaringene fra Smøla blir konklusjonen at en videre vindkraftutbygging i Norge er uansvarlig med tanke på den store kunnskapsmangelen rundt mulig påvirkningsgrad ved tilsvarende anlegg. Sumvirkningene for fuglebestandene er ukjente, ikke minst for fuglearter med lange trekkveier videre sørover i Europa. Mange fuglebestander er allerede under betydelig press, og vi må unngå flere belastninger. Nye anlegg bør ikke bygges før vi har høstet flere erfaringer fra de mange anleggene som har fått konsesjon.

Dessuten utgjør vindkraftverk enorme inngrep i naturen, og det er all grunn til å sette spørsmålstegn om hvor miljøvennlig vindkraftverk i norsk utmark er, om de er nødvendig, og hvilke alternativer man har. Norge har allerede et kraftoverskudd, og vi kan styrke overskuddet ved blant annet å gjøre eksisterende vannkraftverk mer effektive.