Kommentaren

Jeg skjønner godt at bilister irriterer seg over oss som sykler

Som syklist skulle jeg ønske at Tromsø var en god sykkelby og at det var sømløst å sykle til jobb, men dét er det ikke.
meninger

Det er mange veier til Rom, men kun to veier fra huset mitt til jobb: Bilveien og gangveien. På den ene kjører bil og buss, og på den andre er det skoleelever, barnevogner og andre gående. Hvor skal en syklist gjøre av seg? Jeg har lov til å sykle på begge, men i den ene er jeg for rask og i den andre er jeg for treg. Det trengs en tredje vei.

I over ett år har jeg sykla fra Kvaløysletta og til jobb i sentrum. Noen ganger har jeg hatt sola i ansiktet og vinden i ryggen, og andre dager har jeg fått hagl i trynet og vindkast på 30 meter i sekundet inn fra siden. I løpet av året har jeg tilbakelagt over 5.400 kilometer. Ifølge Google Maps tilsvarer det avstanden Tromsø-Paris. Jeg ville selvsagt aldri ha orket å legge ut på en så lang tur, men med et par mil per dag så har det gått.

Jeg har elektrisk motor på sykkelen min og jeg skulle gjerne sagt at jeg kun bruker motorhjelp når jeg skal over Sandnessundbrua eller opp Langnesbakken, men slik er det ikke. Jeg bruker også batteriet i motvind og når jeg er drittlei av å sykle og ikke orker å trø så hardt på pedalene. Dét skjer med jevne mellomrom.

Nå tror du kanskje at jeg skal komme med en moralpreken om at også du må sykle til jobb for å redde folkehelsa og klimaet, men det skal jeg ikke. Siden jeg sykler så bryr jeg meg ikke om den lange bilkøen som strekker seg fra brua og flere kilometer sørover på Kvaløysletta hver eneste morgen. Jeg tror uansett ikke at sykling er løsningen på de globale klimautfordringene, for der trengs det mer drastiske endringer i måten vi spiser, reiser og forbruker.

I tillegg skjønner jeg godt at folk vegrer seg for å skulle bli en syklist. Hvem vil være en av disse utstyrsridderne med gule jakker, dyre sykler og Garmin-computere? Hvis jeg noensinne bestemmer meg for å parkere sykkelen for godt, vil det høyst sannsynlig være fordi jeg ikke vil bli assosiert med syklister.

Likevel sykler jeg altså til jobb fordi det passer meg og min hverdag best, og fordi jeg da slipper å sette av fritid til å trene.

Som syklist skulle jeg ønske at Tromsø var en god sykkelby og at det var sømløst å sykle til jobb, men dét er det ikke. I Syklistenes Landsforenings rangering i år kommer Tromsø på 24. plass på ei liste som totalt teller 30 norske byer.

I 2014 skrev Nordlys at prosjektet Sykkelbyen Tromsø brukte 700.000 kroner på at det Oslo-baserte kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese skulle lage en motivasjonskampanje som skal inspirere folk til å sykle. Sykkelby-prosjektet starta opp i 2012 for å gjøre Tromsø til en bedre sykkelby, men det er vanskelig å få øye på resultatene.

Kommunen forsøker å forbedre situasjonen med blant annet rødmaling i farlige kryss hvor syklister og biler møtes, men malingen er ingen løsning – den bare synliggjør hvor det finnes problemer. Nå har malingen begynt å falme flere steder og halve året er den uansett dekket av snø. Selv om det er satt opp vikepliktsskilt som er synlige hele året, er det uansett ikke vikeplikten som er problemet. Dermed har kommunen brukt mye penger på det som i beste fall er en huskelapp for hvor man bør gjøre utbedringer i framtida.

Løsningen vil være en situasjon hvor biler slapp å bremse for syklistene fordi syklistene hadde en bane som ikke krysset bilbanen i det hele tatt. Kommunen sier at de er i gang med å bygge en sykkeltrasé over bymyra, forbi Prestvannet og ned til Hulderveien. Tanken er god, men i realiteten er dette bare nok et fortau som gående, skoleelever, barnevogner og eldre skal dele med syklistene. På vei til jobb må jeg veksle mellom gangfelt og veibane, alt ettersom hvor det er ledig plass. Jeg skjønner godt at de gående ikke vil ha meg i gangfeltet og de kjørende ikke vil ha meg i veibanen.

Selv om det noen ganger er kjipt å sitte ubeskyttet mot været i over en halvtime hver vei, har jeg ingen intensjoner om å slutte å sykle. Et pleksiglass over gangfeltet på Sandnessundbrua ville vært fint og en tunnel gjennom fjellet til sentrum ville vært luksus, men det er ikke nødvendig. Det som imidlertid er nødvendig er at vi som sykler får oss et eget felt å sykle i slik at vi kan sykle til jobb uten å irritere verken gående eller kjørende.

Hvis det nå blir bomstasjoner i Tromsø så kan man hente pengene derfra. Som bilist og gående betaler jeg gjerne noen kroner for å slippe å se syklistene gjennom frontruta eller kjenne dragsuget av en syklist som fyker forbi meg når jeg spaserer til butikken.