Debatt:

Tøffe krav er god omsorg

Unge sosialhjelpsmottakere som over tid bryter aktivitetsplikten, må få kutt i sosialhjelpen, ikke bare tomme trusler om kutt, skriver arbeids- og sosialministeren.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H). Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix 

meninger

Det er jeg helt enig med lederskribenten i iTromsø i (17.12). Regjeringen har gitt NAV hjemmel til å kutte i støtten til unge som ikke oppfyller kravene som stilles. Det har vi gjort nettopp fordi plikten om å møte til aktivitet som vilkår for å motta sosialhjelp, skal være en soleklar plikt, ikke et personlig valg.


iTromsø mener:

Om krav brytes fordi noen «vet» at «alle andre» gjør det, risikofritt, er ordningen som kravet knyttes til i fare

Om krav brytes fordi noen «vet» at «alle andre» gjør det, risikofritt, er ordningen som kravet knyttes til i fare.

 

Slik jeg leser rapporten i Arbeid og Velferd, som iTromsø viser til, mener noen kommuner at det er for mye byråkrati knyttet til muligheten for å sanksjonere brudd på vilkårene. Det tar jeg på alvor. Det ble igangsatt følgeforskning da aktivitetsplikten ble innført. Dersom den viser at det bør gjøres korrigeringer, for eksempel for å redusere byråkrati, er vi åpne for det.

Samtidig mener jeg det er viktig å sikre at det gjøres grundige vurderinger i hver enkelt sak, og å ivareta sosialhjelpsmottakernes rettssikkerhet. Sosialhjelp er samfunnets siste sikkerhetsnett. Den som mister sosialhjelpen, risikerer derfor å stå på bar bakke.

Jeg er glad for at undersøkelsen viser at NAV-kontorene lykkes med å få flere unge inn i konstruktiv aktivitet. Når opp mot 78 prosent av NAV-kontorene som er spurt mener at aktivitetsplikten fører til at brukerne oftere kommer seg ut av en passiv tilværelse, at plikten har gitt raskere avklaring og at brukerne oftere deltar i tiltak som gir dem verdifull kompetanse, forteller det meg at mange ungdommer har fått nye muligheter. Ingenting er bedre enn det.

Grunnen til at regjeringen i fjor innførte krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere er at vi mener det er uheldig både for den enkelte og for samfunnet at unge går passive på trygd. Frisk, arbeidsfør ungdom har alt å tjene på å være i sving, fremfor å sitte hjemme å tvinne tomler. Skal vi klare å opprettholde bærekraften i velferdssamfunnet, trenger vi flest mulig hender i arbeid. Ungdommen er Norges viktigste ressurs.

Vi gjør jo ikke dette for å straffe folk, men fordi det hjelper ungdom som sliter med å komme seg ut av en passiv tilværelse og videre i livet. I løpet av min tid som statsråd har jeg reist landet rundt og snakket med et utall ungdommer som tidligere har slitt, men som til slutt har lyktes med å komme i arbeid eller tilbake på skolen. I starten var det kanskje kjipt å stå opp om morgenen, men så løsnet det, og selvtilliten og pågangsmotet steg.

Ungdommen forteller meg at det var godt å bli stilt krav til, og fint å ha noe å gå til. Å være del av et jobbfellesskap gir tilhørighet og følelsen av å bety noe for andre. Alle som én sier at aktivitetsplikten ga dem en ny start. Nina er ei av dem jeg har møtt.

Nina fortalte meg åpenhjertig at hun tidligere slet med å finne en retning i livet. Hun sto uten jobb og skoleplass, selvtilliten var på bunn og hun mistet mye av nettverket sitt. Fremtiden så mørk ut. Da Nina oppsøkte NAV, fikk hun kyndig veiledning av de NAV-ansatte. Hun ble satt på aktivitetsplikt og tok tak i seg selv. Hun har bestemt seg for at hun vil bli rørlegger, og har fått praksisplass.

Aktivitetsplikten er også bra for integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Som gruppe er innvandrere nemlig overrepresenterte på sosialhjelpsstatistikken. Her ser vi et klart skille mellom norskfødte og utenlandskfødte mottakere av sosialhjelp. Når andelen mottakere av sosialhjelp holder seg stabil, og ikke går ned, skyldes det at andelen utenlandskfødte på sosialhjelp har økt betydelig.

Gjennom aktivitetsplikten sender vi som samfunn et tydelig signal til våre nye landsmenn om at vi forventer at arbeidsføre, unge mennesker som hever trygd, har plikter de må oppfylle.

Fattigdom og sosiale forskjeller i Norge er i stor grad drevet av innvandringen. For å få gjort noe med forskjellene må vi derfor få flere innvandrere og flyktninger i jobb. Det verste som kan skje er at innvandrerne blir passive trygdemottakere. Aktivitetsplikten er ett av mange virkemidler for å få innvandrere bort fra sosialhjelp, og over i arbeid og aktivitet.

Regjeringen vil gjennom integreringsløftet også stille strengere krav til innvandrere som mottar sosialstønad, og som ikke snakker godt nok norsk. Språk er nødvendig for å delta i arbeidslivet, og nøkkelen til små og store fellesskap i samfunnet vårt.

Det er et krav til innvandrerne at de må vise en reell vilje til å lære det norske språket. Å gi opp og å fortsette å leve på sosiale ytelser, skal ikke være et alternativ.