Noen klokker har ringt,

noen lys er tent,

ellers har intet hendt!

Så er adventstida og christ-mas snart over. Om vi sliter her i livet eller lykkes, kommer jula til oss, også i år. Økonomiske, sosiale eller moralske skillelinjer har ingen betydning når vi snart skal feire den kristne høytiden.

I Russland ønsker de hverandre god jul med hilsenen «Til lykke med fødselen». Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap hvor barnet er i sentrum. Når jeg møter det ubeskyttede, nyfødte barnet, er det noe som skjer med meg. Barnet smelter mitt harde, tilfrosne hjerte. Jeg åpner opp stengte rom i mitt hus og viser sider jeg ikke visste at jeg hadde. I den russiske hilsen vises det til et spesielt barn, barnet fra Betlehem.

For russerne vil gjennom sin hilsen få frem at den som tror på dette barnet har en fremtid, hvordan enn livet vil bli.

Om vi sliter her i livet eller lykkes, kommer julen med sitt budskap til oss. Økonomiske, sosiale eller moralske skillelinjer har ingen betydning. Det som betyr noe er barnet. Derfor er det julen blitt barnets høytid.

Når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.

Men desember åpner opp og rører ved noe av det dypeste i oss. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om, selv om det i de senere årene for enkelte kjendiser har blitt nærmest obligatorisk å fortelle om den religiøse dimensjon i livet.

«Den fyrste gong hu skinte så laga hu ei bru imella seg og himmel`n og ei krybbe og ei ku». Alf Prøysen fanger her inn julen. Midt på himmelen står stjernen som et brokar for himmelbroen ned til huset hennar Jordmor- Matja. Lysbroen fra himmelen til ei krybbe og ei ku. Når vi hører denne og andre julesanger på storsenteret som skal legge forholdene til rette for den riktige julestemning, er det ikke mange som stopper opp og reflekterer over julen. Vi er mer opptatt av julegavene vi skal kjøpe. Og gaven i år er kanskje dårlig samvittighet?

Det er mange som har problemer med å finne den religiøse siden i en travel desembermåned. En del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember må være noe mer, men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på den og betrakter forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest fra sidelinjen.

Ribbe og lutefisk blir det nok av før advent begynner. Og festlighetene fortsetter fram til julaften. Når kirkeklokkene ringer julen inn, orker vi ikke mer. Vi har spist og drukket nok.

Men selv om desember er full av motsetninger åpner advent og julehøytiden opp. For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar på mange måter jul være jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører. Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg. For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned!

Mange går i kirken i desember. Vi må alltid ha en grunn til å gå i kirken. Julen er en grunn. Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor. Jeg ønsker ikke en fordømmelse av vår advents- og julefeiring som når prestene siterer Rudolf Nilsen fra prekestolen:

Og ribbe og surkål og øl og dram,

de åt og drakk for å ære Ham,

som fødtes i armod og døde i skam

Kirkens oppgave må være å Kirken er satt til å tegne Guds ansikt for mennesker, også for oss som tviler og stiller spørsmål om hvilken betydning barnet fra Betlehem har. Den må gi oss lov til å være desemberreligiøse. Og vi må få la jul være jul, og feire den slik vi selv ønsker!