Beklager å ødelegge den gode julestemningen, men det er lite som tyder på at antall selvmord i dette landet kommer til å gå særlig ned i år. Ikke i år heller. Bare i desember måned har det lenge vært mellom 40 og 50 norske statsborgere som hvert år har valgt å avslutte sine liv.

Ti ganger flere har prøvd. Enda flere har tenkt tanken. Antall etterlatte og pårørende er enorme. Sjokkerte, redde og oppgitte mennesker, tynget av sorg og fortvilelse, sønderknuste etter å ha mistet sine kjære og nærmeste. På årsbasis kan du gange alle tallene med 10. Også i 2018.

Alle får ikke oppleve den velsignede julefreden og -lykken vi pepres med i alle kanaler nå i desember. Psykisk sykdom, sorg, vantrivsel og misantropi tar ikke hensyn til verken årstid eller høytid, men kverner ufortrødent og hensynsløst mot oss hele året. For noen blir det for mye.

I denne måneden har NRK laget en rekke saker om selvmord blant pasienter som på forskjellig vis var knyttet til det psykiske helsevernet. Tallene er bedrøvelige, på mange måter. Kort fortalt har de avdekket hele 200 selvmord i psykisk helsevern i en periode på bare tre år.

Det er fæle tall. 56 av dem tok sine liv mens de var skrevet inn på sykehus eller annen psykiatrisk institusjon. 28 begikk selvmord inne på avdelingene. Det er avslørt flere lovbrudd. Såkalte svingdørspasienter må forholde seg til altfor mange behandlere og institusjoner, blir kasteballer, havner i systemets irrganger, før de altså tar sine liv. Det er helt forferdelig.

Det er supert at NRK lager journalistikk på dette, og det er vel anvendte lisenspenger. Jeg klarer likevel ikke fri meg fra tanken om at det psykiske helsevernet i Norge blir utsatt for mer tyn enn de fortjener. Misforstå meg rett, jeg har selv lenge vært en av dem som har stilt haugevis av kritiske spørsmål, ikke minst mot det politiske miljøet, og den kritikken står jeg fortsatt inne for.

Selvmordproblemtikken må fortsatt prege den offentlige debatten mer, også i NRK. Lavterskeltilbudet må styrkes betraktelig. Det må være lettere å få hjelp. Ventekøene må ned. Statusen til psykisk helsevern må jevnes mye mer ut i forhold til somatikken. Pengene må pumpes inn.

Det blir likevel skapt et inntrykk av at det gjøres altfor lite i institusjonene, og av dem som jobber der. Dette kan gi en fert av kollektiv panikk, at feilgrepene er så hyppige, at viljen er så lav, at innsikten er så fraværende og avvikene så hyppige at det er tilnærmet farlig å havne i deres favn. Det er selvsagt helt feil.

At mange som tar sine liv er under behandling, eller har vært i behandling, er dessverre ikke til å komme utenom. Hvis ingen av dem som tok sine liv på et eller annet vis hadde vært snappet opp av det psykiske helsevernet, ville det vært betydelig mer alvorlig. Noen vil dessverre aldri være til å redde. Noen vil uansett klare å ta sine liv.

Sammenligningen er ikke hundre prosent relevant, men de samme forholdstallene finnes selvsagt også i somatikken. De fleste som dør av såkalte naturlige årsaker har også vært, eller er, under behandling når de dør. Og mange, langt de fleste, har fått all den hjelp, behandling og bistand som har vært tilgjengelig.

Det er viktig å huske. Vi har et bra helsevern i Norge, og blir du dårlig får du behandling etter hvilken medisinsk tilstand du har, ikke etter tjukkelsen på pengeboka di eller hvem du er. Denne tryggheten og vissheten er i seg selv helsebringende for et folk, og er noe vi ikke skal kødde med. Så kan vi ta diskusjonen om det private vs. det offentlige et annet sted, en annen gang.

De som jobber med psykisk helsevern er jevnt over en armé av gode og flinke mennesker som står på dag og natt, året rundt, for å hjelpe folk som på forskjellig vis og nivå sliter. Sykepleiere, psykologer, psykiatere, leger og spesialister; mennesker som mønstrer på jobb for å hjelpe, for å utgjøre en forskjell for dem som plages. Det er verken glamour eller kjappe penger som er fremst i panna di når du velger å gå denne veien i yrkeslivet.

Det psykiske helsevernet er dessuten en stor, kompleks og sammensatt organisme, der hovedgeskjeften handler om ufattelig mye mer enn bare å redde folk fra å dø. Når ropene om strengere kontrollrutiner, mer overvåking av pasienter og større sikkerhetstiltak kommer – og særlig når det dreier seg om å forhindre selvmord – er det lett å nikke anerkjennende. Det er likevel ikke nødvendigvis rett av den grunn.

Arbeidet i psykisk helsevern er så mye mer. Miljøterapi, fysiske aktiviteter, tilrettelegging for å ta kontroll over eget liv, og samvær og tilstedeværelse med pasienter er betydelig viktigere enn sterke innstramminger, med påfølgende høy bruk av tvang og hard sikkerhet.

Å strippe alle rom for alt som er mulig å skade seg med høres kanskje umiddelbart lurt ut, og i noen tilfeller er det også nødvendig. Men man vil hele tiden komme til veivalg der man står mellom dette og det å skape trygge rammer som også føles bra for dem som blir behandlet.

Systemet skal alltid utsettes kritikk. Det er bra, både å ha denne iboende klageretten, og det er bra at systemet passes på og holdes noenlunde i ørene.

Likevel kan det være greit å spørre hva en selv kan gjøre, på et mellommenneskelig plan. Brorparten av dem som «mislykkes» i å ta sine liv, sier etterpå at de er glade de ikke fullbyrdet det, at noe eller noen reddet dem.

Noen ganger kan det være småting som vipper en dag opp på et akseptabelt nivå for dem som sliter i litt mer motvind enn oss andre, de som subber med bremsene på og halter seg gjennom dagene. Da kan noe så lite som et vennlig smil fra en nabo, ei hyggelig melding fra en nær eller fjern venn, en kjapp passiar på gata, et klask i ryggen, et klapp på skulderen eller en god klem være mirakelkuren.

Jeg er ikke spesielt julete av meg. Men akkurat her og nå går det faktisk an å bruke det klisjétunge julebudskapet til noe, enn si omsette det i praksis. Jeg har flere ganger angret på at jeg ikke tok den ene telefonen, ikke stakk innom på besøk, på at jeg ikke inviterte noen eller ikke sa en ekstra gang at jeg er glad i noen jeg faktisk er glad i.

Andre veien har jeg aldri angret. Det blir aldri feil å bry seg. Og det koster så lite.

Ha ei så fin jul som dere kan, alle sammen.