Trond Mohn blar regelmessig opp millioner for å redde eliteserielaget TIL fra katastrofene som årvisst viser seg i regnskapsbøkene. Det går rett og slett ikke å drive et fotballag på dette nivået med så få tilskuere på tribunene. Inntektene forsvarer ikke å ligge trygt oppe i eliteserien. Sponsoravtalene med banken eller andre i det spede næringslivet vårt baserer seg sikkert også på hvor mange som følger kampene. Derfor borger det ikke for fete bonuser derfra heller.

Trond Mohn som er en velstående bergenser med en bedrift som kaster bra av seg, har fått øynene opp for det umulige regnestykket som plager eliteserieklubben vår. Han betaler årvisst for forskjellige tiltak. For noen år siden var det kunstgress på Alfheim. Ellers finner han hvert år noen penger for å støtte opp om en håpløs økonomi.

For et par uker siden kjøpte han kanskje oss en fotballspiller fra Finland til å styrke stallen med, men det stopper ikke der. For ikke lenge siden punget han også ut for maskiner vi sårt trenger til sykehuset vårt. Han sørget for rause gaver til forskningsmidler til Universitetet som lønner mange forskere. Hundrevis av millioner går denne veien.

Vi må derfor konstatere at det er denne bergenseren som er vår rike onkel. Uten ham ville mye sett annerledes ut her i byen. Molde fotball har sin Kjell Inge Røkke som har bygget stadion for dem og spytter penger inn i klubben årlig bare for at han er fra denne byen og tjener penger.

At vi må forholde oss til Trond Mohn har irritert en del leserinnlegg her nord. De mener vi ikke kan gjøre oss fullstendig avhengige av denne rause bergenseren. TIL må sette tæring etter næring, sier de. Ingen har imidlertid oppskriften på hvordan dette kan gå når inntektene ser ut som de gjør.

La oss imidlertid se på hvordan det ser ut i andre deler av verden. I USA er det helt vanlig at de med mest penger bidrar. Kanskje er Trond Mohn mer amerikaner av legning enn han er norsk. Han har kanskje også oppdaget at Cornelis Wreswijk hadde litt rett når han lagde låten «Du kan ingenting ta med deg dit du går»

Hva skal en egentlig med penger når kistelokket blir skrudd på? Det er ikke lommer i likskjorta. Derfor er det vanlig over dammen at rike folk bidrar utover å betale sin skatt. En milliardær som ikke strør penger ut til samfunnet sitt blir lagt negativt merke til i dette landet, for hva skal en egentlig med så uhyggelig mye penger?

Gladsaken i lokalavisa her om dagen var Rune Madsen som gir bort litt av det de tjener på gravemaskinene sine. Vi har altså minst én raus amerikaner iblant oss som forstår hvor penger kommer fra.

Selv milliardærer kommer hjem til helsevesenet vårt når de blir syke. Eller de vil søke selskap her nord i verden om de blir ensomme i utlendighet. Som herr Storeulv Fredriksen som har julebordet sitt på Teaterkafeen enda han er innbygger på Kypros for å slippe den ekle norske skatten. Man kan selvsagt kjøpe seg venner, men kvaliteten på disse vennskapene følger ofte børskursene.

Hva så med våre hjemlige mangemillionærer? Vi har ikke mange, men de fins her midt iblant oss og kan telles på mer enn de fingrene de fleste av oss rår over. For høflighets skyld skal navn ikke nevnes i denne kommentaren. Leserne vet nemlig godt hvem flasketuten peker på.

Hvorfor bidrar ikke denne gjengen sterkere til at vi kan holde et lag oppe i eliteserien i fotball? Hadde det gjort noe om de hadde satt av en slant hver til TIL årlig? Bare for å etablere en stødig lokal tilførsel av penger til å kompensere for svake publikumstall eller sviktende sponsorinntekter?

Eller noe annet samfunnsnyttig? Hva med å holde svømmehallen Alfheim åpen for bading til de faste kundene?

Skattelistene som avisene mesker seg i, bringer hvert eneste år bilder av denne fornøyde gjengen som velter seg i penger lik herr Skrue i bingen sin.

Det er selvsagt ikke noe å si på at de sitter på midler de enten har arvet eller tjent i virksomheten sin. De betaler sikkert også sine avgifter, eiendomsskatt, formuesskatt og annen inntektsskatt om de kommer i skattbar posisjon. Ingen kan derfor si at de ikke gjør opp for seg etter de reglene som gjelder. Det sørger blant andre Finansdepartementet vårt for, selv om det svir litt iblant.

Det stopper stort sett der. Ingen kan huske å ha sett avisoppslag som forteller at den eller den av de lokale pengebingene har øst noen penger til for eksempel TIL som fortsatt vakler fram med sine underskudd. Der må vi stole på herr Mohn fra Bergen. Er ikke dette en ubalanse vi ikke kan leve med over tid?

På lang sikt kan vi sannsynligvis ikke ha et topplag for fotball i byen her om ikke de lokale pengene stiller opp. De rikeste blant oss kan godt bidra om de vil det, men de tviholder på skillingene sine og bruker våre tjenester som om alt annet ikke vedkommer dem. Har strømmen gått i pengebingen nå i mørketiden?

Så hvem bryter stillheten først og blar opp?