Fra sidelinja

Vi som ender opp med magesår og høyt blodtrykk etter å ha stått i kø lillejulaften

Det finnes to typer mennesker: De som kjøper julegaver på salg i januar og de som løper rundt i desember og kjøper de samme gavene til dobbel pris, mener spaltist Ronny Bratten.
meninger

Jeg tilhører sistnevnte gruppe. Vi som ikke klarer å planlegge. Vi som ender opp med magesår og høyt blodtrykk etter å ha stått i kø lillejulaften. Vi som gir ti kilo hvetemel og en pakke gelatin i julegave til en barndomskompis fordi det er det eneste som står igjen i hylla på Rema 1000 fem minutter før dørene stenger julaften.

I år skulle jeg være i forkant. I juli tenkte jeg flere ganger på å bestille alle julegavene på nett. De samme tankene gjorde jeg meg i august. Og i november. Og så var desember her og dermed var gode råd dyre, noe også julegavene skulle vise seg å være.

Ronny Bratten er spaltist i iTromsø 

Min første tanke var å foreta julehandelen i sentrum. I mitt stille sinn så jeg for meg litt rolig spankulering gjennom snødekte gater, med noen veloverveide stopp foran julepyntede butikkvinduer. Det ble imidlertid relativt fort klart at min romantiske sentrumsplan hadde noen alvorlige brister.

Virkeligheten drefset meg over kjeften som ei våt kopptue i det en ubarmhjertig Balsfjord-vind prøvde å gi meg ørebetennelse i førjulspresang, og jeg innså at med mindre man ønsker å gi gavekort på nordlys-sightseeing, begynner utvalget i sentrum å bli redusert. Dessuten måtte jeg finne et sted å parkere for å få eventuelle gaver med hjem.

Å finne parkeringsplass i sentrum er som å lete etter pinnekjøtt på veganerjulebord. Heldigvis finnes et lys i parkeringsmørket, nemlig Nerstranda senter, som kan skilte med intet mindre enn to kjelleretasjer med parkeringsplasser. Nerstranda senter ble bygget på nittitallet, og parkeringsplassene er dimensjonert etter Toyota Corolla, som var arbeidernes førstevalg på den tiden. Nå består bilparken hovedsakelig av firehjulstrekkere og digre stasjonsvogner, noe som gjør lukeparkering utfordrende.


Sett fra tribunen

TIL trenger en Mohn-utdrivelse

År etter år kommer oppslagene om røde tall fra Alfheim - like sikkert som nysnø på Tinden.


Jeg har aldri påberopt meg noen særlig grad av parkeringskompetanse, og etter å ha kjørt rundt og rundt i kjelleren med rundetider som en for lengst pensjonert og astmatisk Hjallis, gjorde jeg et forsøk på å smyge meg inn mellom to biler av nyere årgang.

Selv utstyrt med ryggekamera, ble det fort klart at selv om jeg smurte inn bilen med olivenolje, ville det være lettere å skvise en melon inn i ei badehette enn å få parkert på anvist plass. Jeg innså at det bare var et valg igjen: Å kjøre til Jekta.

Jekta! Bare navnet er nok til å få underleppa til bedre menn enn meg til å skjelve ukontrollerbart. Handelens episenter i Troms. Stedet hvor penger skifter eier fortere enn ved kasinohjulene i Las Vegas. Der tenåringene eter frossen yoghurt og småbarnsmødre kjører grassat med barnevogn. Det viste seg at jeg på ingen måte var alene om denne innskytelsen. Allerede midt i Tverrforbindelsen begynte køa, og jeg befant meg med ett i et høyst unorsk trafikkanarki. Biler kjørte forbi hverandre i de minste luker mens det ble tutet og hyttet med alle varianter av fingerbevegelser.


Sett fra tribunen

En hyllest til grus og skrubbsår

«Vi ser dem på gress, som på grus», heter det i TIL-sangen.


Noen prøvde å presse seg fram med å legge seg millimetertett opp i hekken til neste bil, mens andre rett og slett ga opp. I ei rundkjøring kunne jeg på kloss hold observere en fyr som bare kjørte opp på fortauet og stirret på køa med et tomt, vantro blikk man ellers bare finner hos folk som oppdager sine første grå hår.

Mitt håp om å komme fra handelen med bare mindre skader på konto og kontantbeholdning, ble fort slått til jorden da jeg kom inn på leketøysbutikkene og kunne slå fast at hyllene minnet mest om en sovjetisk dagligvarehandel på slutten av åttitallet:

Alt som hadde kostet mindre enn ei helflaske konjakk av bra kvalitet var for lengst revet bort. Her var det bare å begynne å spise av pensjonsfondet og få handelen unnagjort.

Til slutt gjensto den virkelig tøffe delen av shoppinga – nemlig gaver til voksne, etablerte mennesker som har alt. Jeg hadde i et anfall av inspirasjon spurt kolleger i passende alder om tips til julegaver. De var alle enige om at det verste er å få ubrukelige dippedutter: «Ei jul fikk vi et toastjern av naboen. Vi lager ostesmørbrød maksimalt to ganger i året, og nå står jernet der og tar plass på benken. Men vi kan ikke hive det, i tilfelle naboen stikker innom. Nei, det du skal gi er en pizzasaks. Det er en praktisk ting.»En pizzasaks er visstnok ei saks utviklet for å klippe pizza i passelige biter, og som vekker entusiasme hos dem som har prøvd en. Jeg marsjerte derfor seierssikkert inn på en dertil egnet forretning og etterspurte produktet.


Sett fra tribunen

Egenmelding: «Plukke neper med svigermor»

I det øyeblikket damene flytter inn, blir det ferier, familiebesøk, parmiddager, jubileer, gardinshopping, hundelufting, foreldremøter, skoleavslutninger, barnesykdommer og korpsturer til Narvik.


«Pizzasaks?», sa den hyggelige ekspeditrisen. Nei, det var de dessverre utsolgt for. Det samme svaret fikk jeg i flere butikker, og min opprinnelige plan om å dynge ned mine venners juletrær med pizzasakser kokte bort i surkålen.

Klokka tikket mot stengetid, jeg hadde begynt å svette ukontrollerbart og lista over julegavemottakere var fortsatt lang. Inne på en butikk fikk jeg øye på et skilt som informerte om at visse produkter var satt ned til 50 prosent. «Pakker dere inn?» spurte jeg, og da svaret var bekreftende, var det bare å begynne å stable esker opp på pakkedisken.

Så beklager, kjære venner: Jeg gjorde så godt jeg kunne.

Det var toastjern som var på tilbud.

God jul!

Denne teksten var på trykk første gang i desember 2018.