I sin kronikk, med tittelen «Du kan ingenting ta med deg dit du går», skriver Herman Kristoffersen i avisa iTromsø lørdag den 22. desember, blant annet følgende: «En milliardær som ikke strør penger ut til samfunnet sitt, blir lagt negativt merke til i dette landet, for hva skal man egentlig med så uhorvelige mye penger?» Han nevner i samme åndedrag Trond Mohn som et hederlig unntak, en bergenser som i årens løp har gitt millioner av kroner både til TIL og Universitetssykehuset. Videre skriver Kristoffersen at: «Ingen kan huske å ha sett avisoppslag som forteller at den eller den av de lokale pengebingene har øst noen av sine penger ut over TIL, som fortsatt vakler fram med sine underskudd.»

Hvis jeg ikke husker helt feil, så har vel Sparebanken Nord-Norge gitt adskillige millioner til klubben i løpet av de siste årene. At Kristoffersen unnlater å nevne dette, får så være, men når han i resten av artikkelen mener at mange flere må «gi så det svir» til TIL, da stopper vår enighet.

Nå har private sponsorer pumpet millioner på millioner av kroner inn i denne fotballklubben i årevis, men hvert eneste år skrikes det opp om at klubben er på konkursens rand. Et pengesluk av dimensjoner med andre ord, som blant annet kommer tre-fire tusen tilskuere til gode hver fjortende dag. Det kunne forresten vært interessant og fått høre fra ledelsen i klubben om hvor mange millioner man har mottatt i private sponsormidler siden år 2000.

Stadig vekk bli vi minnet på, særlig fra ihuga TIL-fans, at det nærmest vil være en katastrofe for byens utvikling, dersom Tromsø ikke har et fotballag i eliteserien Av den grunn skulle det da også bare mangle at ikke klubben fikk rikelig med økonomisk støtte fra byens næringsliv. Jeg er helt uenig.

Selvsagt klarer byen Tromsø seg uten et lag i eliteserien. Om TIL skulle rykke ned i første, andre eller tredje divisjon, betyr det null og niks for kvaliteten på Tromsø by. Vi vanlige dødelige vil fortsatt gå på jobb som før, vi vil fortsatt ha svært mye å være stolt over, fortsatt vil turistene strømme til byen, barn vil fødes, utelivet vil fortsette å blomstre, nye investeringer vil komme og befolkningsantallet øke.

Derimot er det svært mange andre gode formål som kunne trenge støtte fra byens private næringsliv. Kristoffersen nevner selv ivaretakelsen av Alfheim svømmehall som et godt eksempel. Selv kunne jeg håpet at våre lokale millionærer kunne gi midler til kunst i det offentlige rom, fått på plass en byferge, bevilget penger til skilting av byens gater, diverse tiltak som kan forskjønne sentrum, støtte til byens vanskeligstilte og så videre.

Da gjenstår det bare å henge seg på Kristoffersen avslutningsord: «Hvem bryter stillheten først, og blar opp?»