Debatt:

Klima- og jernbanefornektere i 2019?

Tida er over for handlingslammelse når det gjelder bygging av Norges viktigste togprosjekt.

Hilde Sagland i aksjonsgruppa "Tromskomiteen for jernbane"  Foto: Amund Hansen

meninger

I fjorårets siste måned blei klimakonferansen i Katowice i Polen avslutta. Deltakerne var enige om «hvor vi er» og om «hvor vi skal gå». Men på det tredje og avgjørende punktet – «Hva gjør vi for å komme dit?» – der sprakk enigheten. Rike og industrialiserte land, som i all hovedsak er årsak til klimakrisen, var lite villige til å bistå fattige land med gjennomføring av nødvendige tiltak for et globalt grønt skifte.

På samme tid kunne vi lese «Opprop fra nord til petroleumsnæringen» i et par nordnorske aviser. Det var undertegnet av samtlige nordnorske stortingsrepresentanter fra Ap, H, Sp og Frp – heile 18 av våre 20 fra nord – med hederlige to unntak fra SV.

Oppropet bønnfaller oljebransjen om å pumpe opp nye oljefunn i Barents, og om ilandføring i Veidnes, for å sikre nye arbeidsplasser og utvikling i nord. »Med oljebransjens teknologi og kunnskap skal vi nærme oss det grønne skiftet», er det nesten rørende naive budskapet – uten at nytteverdien av innholdet for det grønne skiftet blir definert.

Tenk om våre folkevalgte fra nord hadde deltatt på klimakonferansen i Katowice og blitt møtt med samme lattersalver som den amerikanske delegasjonen, som hevda at USA var verdensledende i reduksjon av klimagassutslipp siden «det amerikanske kullet blir forbrent på en bærekraftig måte». Latteren gikk over til taktfaste rop om å la kullet bli liggende.

En sammenligning med den norske oljebransjens mantra er snublende nær: Norsk olje er verdens reneste. Derfor skal den pumpes opp og slett ikke bli liggende. La gå – selve produksjonen er ikke den mest grisete. Men når den brukes, settes like stygge CO2-avtrykk som all anna oljeforbrenning.

I Katowice ble et regelverk vedtatt, på overtid, for å sikre Parisavtalen: I løpet av de neste 12 åra skal klimautslippene halveres, og i 2050 skal utslipp ha opphørt, for å holde temperaturøkningen under 2 grader og prøve å begrense den til 1,5 grader. Men forskere hevder at temperaturen vil kunne stige med både 3 og 4 grader om en ikke går grundigere til verks enn dette nye regelverket tilsier. Resten av løsningene blir opp til hvert enkelt land. . . . . .

Når det gjelder klimagassreduksjon, ligger Sverige i verdenstoppen. Kan det skyldes at svenskene satser på grønn kollektiv transport? Til sammenligning kan Norge ikke skilte med en eneste meter grønn kollektiv transport i våre tre nordligste fylker (når en ser bort fra den drøyt fire mil lange Ofotbanen som ble bygd mens vi fremdeles var svensker). Siden mesteparten av nordnorsk klimagassutslipp skyldes den økende transporten på grunn av sterk vekst i sjømatnæringen, er bygging av jernbane et selvsagt virkemiddel.

På tampen av 2018 har vi jubla over nordnorsk enighet og samhold i næringslivet og på alle politiske nivå. Hele Nord-Norge sto sammen i kravet om Narvik som norsk søkerby for Alpin-VM 2027. Derfor ble det slik. Nord-Norge sto sammen for realisering av Hålogalandsbrua. Derfor er den her.

Når skal nordnorske stortingspolitikere i samla flokk gå i front og slutte seg til folkekravet om videreføring av jernbanen fra Fauske, via Narvik og nordover til Tromsø, med sidespor til Harstad? Tida er over for handlingslammelse når det gjelder bygging av Norges viktigste togprosjekt.

Et par av underskriverne på det nevnte oppropet fra nord var til stede på Verdensteateret på jernbanekonferansen i Tromsø like før valget i 2017. Også de satt i panelet og framsnakka jernbanen. De rakte hånda i været med tilsynelatende letthet og begeistring for å vise at de ville arbeide for å få toget til Tromsø innen 2029. Siden har det vært stille om saken fra den kanten. Men dette signalet blir ikke glemt når den endelige utredningen av jernbaneforlenging i nord skal stortingsbehandles.