Når sebrastripene ligger under snø eller slites vekk, noe som skjer cirka åtte måneder i året, har de ikke formell status som overgang. For eksempel finnes det ingen overganger i Vestregata nord for Fredrik Langes gate om vinteren og våren. Skippergata, som er en av de mest trafikkerte gatene, har ikke en eneste overgang. Det kreves mot og tålmodighet å ferdes her, kanskje også en smule frekkhet. Ekstra ille er det ved bruhodet, der finnes det ikke gatelys.

Ron Røstad, spaltist

Når dårlig oppmerking blitt omtalt i avisene har svaret fra diverse myndigheter vært preget av tilbakelenthet. Det har blitt referert til håndboken som sier at skilt ikke skal brukes annet enn unntaksvis og ved viktige kryss. Denne håndboken er sikkert skrevet for et klima som har sebrastriper mer enn fem måneder i året.

Det er også blitt hevdet at skilting ved overganger er en sikkerhetsrisiko. Det er ikke så dumt som det høres ut, for mange skilt skaper forvirring. I tillegg kan fotgjengeroverganger skape falsk trygghet, og faktisk øke risiko ved at fotgjengere tar større sjanser.

Dårlig tilrettelegging kan derfor være et effektivt sikkerhetstiltak. Når man skal krysse Skippergata ved bruhodet, nå som det ligger helt urørt av skilt, lys og oppmerking, må man krysse som en gaselle krysser den løveinfiserte savannen. Opplevd fare fører til mer trygghet, ja vel. Men også til lav trivsel. Utover det viser all forskning at bedre belysning alltid fører til færre ulykker.

Likevel er det lite med overgangene i Tromsø som bærer preg av håndbøker eller sikkerhetsstrategi. Det er et ekstremt sprik i standard og det virker ganske tilfeldig hvor gode forholdene er fra kryss til kryss. Høy standard finnes kun der det nylig er gjort gravearbeider, og dermed har oppgraderte løsninger.

At sebrastripene er borte fra oktober til juli (omtrent) er et lokalt særfenomen som øker behovet for en gode løsninger.

Et annet lokalt forhold er gatene. Tromsø sentrum består av langgater og kryssende tverrgater. Både Skippergata og deler av Vestregata har lange strekk der det er minimalt med kryssende trafikk ved gatekryssene. De blir som landeveier å regne med tilstøtende skogsveier. Bilister suser ofte gjennom uten å forvente forstyrrelser. Jeg var nettopp i Oslo, og det er lettere å krysse ved umerkede kryss når gatene ligger i et rutenett med like mye trafikk fra alle kanter enn langs Tromsøs urbane landeveier.

Også den lokale trafikkulturen må tas i betraktning. I Tromsøtrafikken står man på sin rett. Fotgjengere står på sin rett til å krysse der det er sebrastriper, og glemmer ofte at rett ikke er til hjelp hvis bilene ikke ser deg i tide. Mens bilister ofte opplever seg krenket dersom de må slippe gassen bitte litt fordi noen krysser gata et sted der fremme.

Umarkerte overganger betyr at bilister og fotgjengere må finne ut av dette selv, vi må alle vise hensyn, være raus, rund i kantene. Fotgjengere må la noen biler passere, bilister må sakke litt ned for å la folk krysse, ja, skape fin flyt i trafikken. Og det er jo ikke mulig!

Jeg vil derfor slå et slag for hyppigere bruk av skilt og belysning, plassert så de blir synlige for både fotgjengere og bilister. Og kan det finnes det andre løsninger enn sebrastriper på asfalten? I mellomtiden må vi alle se oss for å huske refleks og brodda, hvis man på død og liv absolutt må ferdes i sentrum.