Jeg husker fortsatt da Agenda Nord-Norge i 2014 presenterte sin mulighetsstudie for Nord-Norge, hvor de presterte å hevde at 98 prosent av landsdelen vår er «ubenyttet». Glemt var naturen, som gir grunnlaget for alle de millionene som skapes i reiselivsnæringa, og glemt var vårt eget urfolk og reindriftsnæringa.

Det kan virke som om det fortsatt er dem som mener at landsdelen vår er ubenyttet, og som mener vi nærmest skal stå med lua i hånda mens vi gir bort arealene våre til en næringsutvikling som visst nok skal gi oss sysselsetting og velstand.

Fortsatt er øynene lukket for både den unike og sårbare naturen vår, og at Norge er et land som huser to folk. Fortsatt er øynene lukka for den sysselsettingen og verdiskapningen som skjer i tradisjonelle og naturbaserte næringer.

Det presenteres stadig nye gruveplaner. Enten det er i Kvalsund eller Kautokeino i Finnmark, eller Rana i Nordland. Felles for alle er at staten blindt ser ut til å tilrettelegge for naturødeleggelser og tap av beiteområder.

Gulljakt i Kautokeino: Nylig kom nyheten om at gruveselskapet Arctic Minerals har fått rett til utvinning av gull og kobber i Kautokeino. Dette på tross av at kommunestyret i Kautokeino allerede i 2012 sa nei til gruva. Et nei som ble gjentatt i 2013 og 2015. Når selskapet nå har fått utvinningsrett, har det skjedd uten at lokalsamfunnet eller miljøorganisasjoner har blitt hørt.

Det er i Biedjovággi-området at Arctic Minerals vil dra på gulljakt. Her har det tidligere vært gruvedrift, som ble avslutta på 1990-tallet, med store konsekvenser både for naturen og reindrifta. Da Arctic Minerals, den gang Arctic Gold, for noen år siden sikret seg utvinningsrett i området, satte kommunestyret foten ned.

Siden har kommunestyret i forbindelse med kommunal arealplan vedtatt å tilbakeføre det tidligere gruveområdet fra industriområde til LNFR-område (landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift), noe som gir et klart signal om at nye inngrep ikke er ønskelig.

På tross av dette, har Direktoratet for mineralforvaltning nok en gang gitt selskapet utvinningsrett i området. Der de tidligere gruveplanene var vesentlig avgrensa til tidligere driftsområde, har direktoratet denne gang gitt utvinningstillatelse til et kraftig utvida område, der naturen ennå er intakt. Området grenser til både Reisa nasjonalpark og Stuorajávri naturreservat. Likevel ble tillatelsen gitt uten at berørte parter ble varslet.

Fjordødeleggelse i Kvalsund: Samtidig pågår fortsatt kampen om Repparfjord i Kvalsund kommune. Her ga regjeringen i 2015 utslippstillatelse til gruveselskapet Nussir ASA. Gruveselskapet har fått tillatelse til å dumpe 17 lastebillass med kobberholdig avfall hver time, hver dag, i 20 år fremover. Til sammen skal 30 millioner tonn gruveslam bokstavelig talt kastes på fjorden.

Det som nå utspiller seg i Repparfjord er en pinlig affære internasjonalt. Norge er kun ett av fem land som tillater dumping av gruveslam i sjø. Men det ser ikke ut til å bite på de norske myndighetene.

Repparfjord er en nasjonal laksefjord, og hvor kysttorsk, sild og hyse også lever. Likevel ga Solbergregjeringen både utslippstillatelse og tommel opp for omreguleringen av området. Men fortsatt mangler den endelige tillatelsen til å drive gruva, som Næringsdepartementet skal avgjøre i løpet av kort tid. Lignende fjordødeleggelser er det også planlagt i Førdefjorden i Sogn og Fjordane.

Ekspropriering av bruksrettigheter i Rana: På Saltfjellet i Rana kommune brygger det opp til nok en kamp om arealene. På Nasafjell har Elkem søkt om å ekspropriere bruksrettighetene til tre svenske samebyer og en reinbeitedistrikt. Les det en gang til. Elkem skal ekspropriere bruksrettighetene til samene.

Det er så stygt at man ikke skulle tro det var mulig. Reinbeiteområdene som samene, vårt urfolk, har brukt gjennom generasjoner skal altså tas fra dem, og heller gis til et gruveselskap.

Like ved den planlagte gruva finner vi både Saltfjellet nasjonalpark og Saltfjellet landskapsvernområde, og ikke langt unna er det kjente yngleplasser for den kritisk truede fjellreven. En art som Norge både er forpliktet til å ivareta gjennom Bern-konvensjonen, og som vi har brukt millioner av kroner for å bevare.

Også for Nasafjell sin fremtid forventer vi en avgjørelse om hvem som kan bruke fjellet i løpet av de neste månedene. Dersom staten Norge tar bruksrettighetene fra de norske og svenske samene, og gir dem til Elkem, er det nok et stygt og hårreisende eksempel på hvordan vi behandler både vår egen urbefolkning, og den verdifulle naturen.

KrF og Venstre må sette hardt mot hardt: I Naturmangfoldloven er prinsippet om en føre-var-holdning slått fast, likevel fortsetter myndighetene å tillate inngrep og nedbygging som er stikk i strid med dette. Alle disse tre sakene er grelle eksempler på hvor galt det kan gå, når kortsiktig profitt og løfter om arbeidsplasser trumfer alle andre hensyn.

Samtidig vitner det om svært dårlig forståelse for hvilke verdier og næringer som allerede er i nord, og en manglende erkjennelse av at arealene våre slettes ikke er ubenyttet. Men dessverre ser det ut til at verken naturens egenverdi, eller den samiske bruken av områdene, gjør stort inntrykk på verken regjering eller gruveindustri.

Den gode nyheten er likevel at ingen av disse sakene er tapt, eller endelig avgjort. Naturen og den samiske befolkningen kan fortsatt gå seirende ut av alle disse sakene, og aldri har anledningen vært bedre.

KrF og Venstre må nå bruke all sin tyngde på å få norske myndigheter til å snu.