Ved første øyekast skulle man tro at dette var begreper fra noen solid forankret på den politiske venstresiden i Norge. I stedet er det FpU-formann i Troms og Finnmark, Martine Tennholm, som nå setter ned foten og føler et betimelig behov for å markere avstand til Amundsens siste verbale bravader.

Hun kaller en spade en spade, for å sitere Sylvi Listhaug. Og det er vanskelig å gjøre annet, når en fremskutt stortingsrepresentant og tidligere statsråd, og attpåtil Troms fylkes listetopp, sier at «vi må sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes».

Da sier selv ungdomspolitikere fra eget parti at det er rasistisk. Som det også er. Samtidig er det verdt å merke seg at Tromsø Frps ordførerkandidat, Bjørn Gunnar Jørgensen, stiller seg hundre prosent bak Amundsen og uttalelsene.

Normalt er det moderpartiet som må holde ungdomspartiene i ørene. Ungdomspolitikere er ikke alltid like drillet av kommunikasjonsrådgivere og spinndoktorer, og kan plumpe ut med uttalelser der den sentrale ledelsen må ut for å strekke dem opp med bestemt voksenstemme. I Frp er plutselig situasjonen snudd på hodet.

Nå er partiet inne i sitt sjuende kalenderår som regjeringsparti. Det har skjedd noe. At Frp har blitt mer moderat er én versjon. En annen er at Erna Solberg og Høyre har sluppet dem inn i regjeringen, vel vitende om at drøye uttalelser – langt utenfor det normalt aksepterte – er en del av dealen.

Det er heller ikke slik at Per-Willy Amundsen frem til i forrige uke har vært en lavmælt og moderat politiker i offentligheten. «Det er rørende at Ap har blitt så opptatt av å ansette flere i politiet. De skjønte vel poenget etter 22. juli», var en uttalelse han selv måtte beklage så sent som september i 2017. Googler man navnet hans og «sitater», tegnes det heller ikke et bilde av en moderat politiker.

Amundsens stortings- og partikollega Christian Tybring-Gjedde er en annen som med jevne mellomrom serverer det mange regner som både ytterliggående og langt fra moderat.

Det skapte masse bruduljer da han sa at vi måtte slutte å redde båtflyktninger i Middelhavet, fordi dette bare ville føre til flere flyktninger. Han giret også dette ytterligere opp på en Dagsnytt atten-sending med å si «Selvfølgelig vil flere overleve, hvis du putter mat i munnen på dem og får ned spedbarnsdødeligheten. Det gjør at befolkningen øker og de må få enda mer bistand». Dette er bare drøyt to år siden (22.12.2016).

De to har også opptrådt sammen, og i november i fjor delte de en felles selfie, hvor de poserer på hver side av Sverigedemokraternas (SD) leder Jimmy Åkesson, som han var ei popstjerne. «Jimmie Åkesson og SD er de eneste som har en politikk som kan redde Sverige fra total kollaps», skrev Amundsen på sin Facebook-vegg.

Man skal ikke gå langt tilbake i tid, vi snakker etter Frp gikk inn i den norske regjeringen, før man finner en rekke eksempler på at Frp-politikere ville ha seg frabedt koblinger og sammenligninger med SDs tankegods og ideologi. Nå er de Selve Redningen. De eneste som kan redde Sverige fra total kollaps.

Da SV-politiker Heikki Holmås høsten 2013, etter valgnederlaget, skrev på Twitter at «Det er helt naturlig at utlandet setter likhetstegn mellom Frp og de høyrepopulistiske partiene Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna», ble det masse bruduljer på den norske høyresiden. Slik skulle de virkelig ha seg frabedt. Ikke var det sammenlignbart. Ikke var Frp populister.

«Jeg tenker at Heikki burde holdt seg for god for det. Heikki er en liten friskus, men han passer av og til ikke munnen sin for å si det rett ut» var påtroppende statsminister Erna Solbergs reaksjon. Venstre-leder Trine Skei Grande og Krfs nestleder, Dagrun Eriksen, stilte seg også bak Erna.

Alle mente at Holmås skulle unnskylde seg. På dette tidspunktet var det fortsatt håp om en firepartis borgerlig regjering, den som nå ser ut til å materialisere seg.

Nå tar de selfier med ham og legger det ut i sosiale medier som skrytebilder.

Tybring-Gjedde og Amundsen har også, så sent som i fjor, lansert Donald Trump som kandidat til Nobels fredspris. Nå var utdelingen til Barack Obama i 2009 et passe skrudd og merkelig valg, men å gi fredsprisen til Trump vil nok se mer og mer underlig ut for hver tweet som kommer fra den kanten. Det kommer mange hver dag. Og innholdet er langt utenfor det moderate Norge.

Frp har ikke endret seg. De har ikke blitt mer moderate. Drøye uttalelser fra Frp-politikere har bare blitt enda mer vanlig. Derfor skapes det et inntrykk av at de er moderert, med beskyttende velsignelse fra Høyre og Erna Solberg, og etter hvert også Venstre og KrF. Fordi de alle er surret til den samme masten.

Erna Solberg er helt avhengig av støtte fra Frp for å holde liv i regjeringen sin, ikke omvendt. Frp vil etter all sannsynlighet tjene på å løsrive seg. Derfor er Erna sjelden interessert i å kritisere aparte og drøye uttalelser fra Frp, annet enn klisjeer om at hun ikke ville brukt de eller de ordene.

Og dette har stort sett gått greit. Da Sylvi Listhaug gikk så langt at det til slutt kostet henne statsrådsposisjonen, var det Stortinget (med Moxnes’ Rødt og Hareides KrF) som fikk henne fjernet. Ikke Erna Solberg eller Frp-partileder Siv Jensen. Det var, for hukommelsens oppfriskende skyld, en uttalelse om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» som utløste det. Da hadde hun lenge pepret offentligheten med en type politisk retorikk vi ikke hadde sett fra Stortinget før.

Helt siden Frp kom i regjering, har vi jevnlig fått servert sitater og utsagn som fullstendig slår i hjel den etablert myten om at de har blitt mer modererte. Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug, Per Sandberg, Mazyar Keshvari, Ulf Leirstein, Jon Helgheim, Anders Anundsen og Per-Willy Amundsen. Det er intet ved disse navnene som tilsier at Frp har blitt mer moderate. Og de har alle vandret inn og ut av debattstudioer og -paneler.

Frp er et politisk parti som per i dag sitter i regjering, demokratisk valgt inn av 15 prosent av landets befolkning. Så langt så bra. Men man snur logikken på hodet ved å hevde at Frp har blitt moderate ved denne makta. Det har heller gitt både partiet, ideologien og de ytterliggående meningene deres mer aksept og tilstedeværelse i norsk offentlighet, samt mer – og ikke mindre – Frp-politikk.

Når det nå er modige ungdomspolitikere som føler det klamt å bli identifisert med uttalelsene til Per-Willy Amundsen, og som kaller dem regelrett rasistiske, kan det kanskje tyde på at etterveksten i partiet er mer modne og moderate. Det lover i så fall bra.