Det er i tråd med stedsnavnsloven at samiske navn benyttes på steder hvor slike navn er i bruk daglig av befolkningen der. Loven krever at det må være tradisjon for navnebruken og de samiske navnene må altså være i bruk daglig av lokalbefolkningen og/eller næringslivet. (se formålsparagrafen og §9.2). Stedsnavn på samisk og kvensk kan selvsagt ikke påtvinges befolkningen i strid med stedsnavnsloven.

Men hva er virkeligheten når det gjelder tilkomst av samiske stedsnavn? Med samiske stedsnavnskonsulenter og språksentrene (Gáisi giellagouvddás i Tromsø) i sentral rolle, har det i flere år pågått et omfattende arbeide med å innføre nye samiske stedsnavn nord for Dovre, nærmest en samifisering av geografien. I en NORUT-rapport fra 2012 om de i alt 10 samiske språksentrene her i landet heter det innledningsvis: «Sametingets mål for språksentrene er at samisk språk skal høres og synes i språksentrenes virkeområde». Sametinget prioriterer «Innsamling av stedsnavn spesielt i områder der det mangler registrerte samiske stedsnavn» (Sametingets budsjettet 2016).

Språksentrene som er delvis finansiert av Sametinget, gjør jobben. Gamle norske navn oversettes til samisk, noen tilpasset for samisk uttale og andre rene konstruksjoner. Nye samiske stedsnavn dukker jevnlig opp på norske kart, også fjellkart i Troms, og skaper problemer for brukere som ikke kan lese samisk. Alt dette er uomtvistelig.

I en kommentar (leder?) i «iTromsø» avlegger Martin Lægland meg en uvennlig visitt. Lægland ser det han vil se og øyner derfor ikke at samelandsbevegelsens «aksjon stadsnavn på samisk» er et virkemiddel for Sametinget til å skaffe seg legitimitet for å fremme nye samepolitiske krav om mer politisk makt og innflytelse. Det har blant annet skjedd gjennom samarbeidsavtaler med fylker og kommuner og sist ut, lovfestet plikt for kommuner og fylker til å konsultere Sametinget og samiske organisasjoner.

Lægland har åpenbart heller ikke fått med seg den forskjellsbehandling og diskriminering på etnisk grunnlag, som flere lover, politiske avtaler og ordninger med Sametinget, bygger på. Som gravejournalist burde Lægland bruke tid til dypdykk i lover her i landet med sametingspolitiske føringer, og stille seg spørsmålet om disse strider mot «Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.» og mot «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering» som Norge har ratifisert. At Lægland ikke har snappet opp denne skandalen har nok sammenheng med at samelandsbevegelsen er tildelt det privilegium å kunne forhandle med regjeringen i lukket rom om saker som også angår den ikke-samiske delen av befolkningen.

Løftet opp av følelser og instinkter bruker Lægland i stedet tid til, og får spalteplass til utmattende og avmaktsskapende utsagn i et forsøk på å stemple personer som ikke deler hans syn på virkeligheten. NSR har sørget for at formuleringen «det samiske» er blitt et sametings-politisk koblingsord. Dét er det egentlige problemet, ikke det samiske; samer og personer som i varierende grad er av samisk avstamning i Tromsø. (Lægland, jeg vil gjerne møte personer i Tromsø som du åpenbart mener misliker samer).

På møtet i Tromsø kommunestyre 9. november 2011 ble søknaden om innlemmelse i forvaltningsområde for samisk språk trukket etter et flertallsvedtak (H, FrP og V). Deretter vedtok kommunestyret enstemmig: «Tromsø kommune har et ansvar overfor den samiske befolkningen og vil fortsatt legge til rette for samisk språk og kultur gjennom å ta vare på de eksisterende ordninger, og der det er formålstjenlig søke å forbedre tilbudet til kommunens samiske befolkning».

8. oktober 2013 signerer sametingspresident Egil Olli og ordfører Jens Johan Hjort samarbeidsavtalen hvor det i artikkel 15 Oppfølging og rapportering heter:

«Det avholdes årlige møter mellom partene. Hensikten med møtene er oppfølging av denne avtalen, samarbeid og samordning. Administrasjonen på ledernivå møtes en gang i året for gjennomgang av oppfølging og status for avtalen. Administrasjonen innen de ulike fagfelt forutsettes å ha løpende samarbeide om oppfølging av avtalen og avvikler møter ved behov».

Samarbeidsavtalen er langt mer omfattende og bindende for kommunen politisk og økonomisk enn ordningen med samisk språkforvaltning som ble nedstemt i 2011. I sin nyttårstale i 2018 sa sametingspresident Aili Keskitalo (NSR): «Vi har alltid forsøkt å kjempe med list». De førte fram i Tromsø, – hvilket bekreftes av forrige kommunal- og moderniseringsminister, ansvarlig for samiske saker, Jan Tore Sanner (H) som i «Finnmarken» 11. januar 2016 berømmer Sametinget for å ha: «tatt aktivt grep og inngått samarbeidsavtaler. Tromsø og Bodø er gode eksempler i så måte».

NSR’s samifisering av geografien er uløselig knyttet til den pågående etnifiseringen av politikk og politikkutvikling nordenfjells.

Karl-Wilhelm Sirkka Foto: Privat