Ifølge et fransk tv-team fyller kinesisk fiskeindustri den norske torsken med fosfat for å bleke den slik at den ser helt fersk ut, samtidig som vekten økes. Også vann tilsettes for å øke vekten for å kunne oppnå høyere pris. Tv-bildene har fått franske seere til å rase, og ifølge NRK tar flere nå til orde for boikott av norske varer. Frankrike er vårt tredje viktigste marked, så dette kan få store konsekvenser.

Fiskeriminister Nesvik har selvsagt rett i at dette først og fremst handler om produksjonspraksis i Kina, og ikke kvaliteten på norsk råstoff. Likevel er det ingen tvil om at det er den norske fisken som blir skadelidende, og at dette skader omdømmet til norsk sjømat. Og jeg er ikke enig med Nesvik når han sier at vi ikke kan gjøre så mye med dette; at dette blir en sak mellom Kina og EU. For hvorfor gjør vi ikke mer for å bearbeide fisken her i landet?

Ifølge NRK sender Norge 90 prosent av alt vi høster fra havet rett ut av landet, og svært mye går til Kina. Dette gjør at vi går glipp av stor verdiskaping og mange arbeidsplasser langs kysten. Sjømatrådet la nylig fram beregninger som viser at vi taper 30 milliarder på å ikke bearbeide vår egen fisk her i landet. Selv om tollsatser på bearbeidet fisk selvsagt spiller inn i regnestykkene til de som selger fisken vår, så mener jeg vi ikke skal slå oss til ro med at vi er et «råvareland» der videreforedling ikke lønner seg.

Fra myndighetenes side kan vi gjøre mye mer for å legge til rette for innovasjon og bedre lønnsomhet innen fiskeindustrien. Ap har derfor tatt til orde for en strategi for fiskeindustrien, noe fiskeriministeren så langt har avvist behovet for. Regjeringen har også i handling vist at dette ikke er noe de satser på. Noe av det første de gjorde, var å avvikle det marine verdiskapingsprogrammet i Innovasjon Norge, og på et forholdsvis sparsomt fiskeribudsjett har de årlig foreslått kutt i føringstilskuddet, som skal sørge for at fisken kommer fram til mottak og industri langs kysten.

Fra Aps side kommer vi imidlertid ikke til å gi oss på dette. En strategi for fiskeindustrien må inneholde et ambisiøst løft for forskning, utvikling og innovasjon. Målet er å gjøre det lønnsomt for industrien å bearbeide fisken langs kysten av Norge, og dermed mindre attraktivt å sende fisken ut av landet for videreforedling.

Det er jo et stort paradoks at vi sender fisken helt til Kina for bearbeiding, før den havner på middagsbordene til forbrukere også her i Norge. Ikke bare påfører vi fisken et unødig stort klimaavtrykk når den sendes verden rundt på denne måten. Som denne saken viser, kan det også påvirke kvaliteten på produktet vi ender opp med. Saken har også vist at også fisken i norske butikker kan være tilsatt vann og fosfat. Gode merkeordninger er derfor veldig viktig, og at forbrukerne får opplysninger om hva produktet inneholder, og hvor fisken kommer fra. For vi kan heller ikke ta for gitt at fisken vi kjøper i norske matvarebutikker er norsk.

Som forbrukere blir vi stadig mer bevisst på hva vi spiser, og dette kan være et konkurransefortrinn for norsk sjømat, dersom vi håndterer den riktig. Kanskje vi bør lære av franskmennene her, de overlater ikke til andre å foredle vindruene sine. Kanskje forbrukerne også bør stille strengere krav, både til oss politikere og til de som de kjøper fisken av?

En ting er sikkert: Norsk sjømat har i dag en sterk posisjon på markeder over hele verden, dette har vi ikke råd til å skusle bort.