Til iTromsø sier Rolleiv Lind (H), at han vil stille spørsmål i forbindelse med en undersøkelse av kommunens bruk av penger til å betale det, som på norsk, har jeg fått vite, heter et presserigg i forbindelse med Arctic Frontiers de siste ti årene.

La oss håpe at han, når undersøkelsen kommer i gang, også husker å stille spørsmål til de mange journalistene som har vært invitert. Vi er nemlig de eneste som ikke er blitt hørt i saken, selv om det nå er sådd tvil om både vår etikk og vår moral.

Det er meget mulig at en gjennomgang av de artiklene som har blitt skrevet, vil vise at de ikke er pengene verdt for kommunen. I de artiklene som jeg selv har skrevet fra og om Arctic Frontiers og Nordlysfestivalen de siste fem år – de siste fire som invitert – har jeg nevnt Tromsø temmelig mange ganger, men jeg har sjeldent skrevet om kommunen som sådan. Og den ene gang jeg husker at jeg gjorde det, var jeg faktisk svært kritisk. Ja, rett ut sagt negativ.

All omtale er god omtale, sier man, man jeg kan godt forstå det hvis mine verter ikke er tilfreds med at jeg ikke har skrevet positivt om kommunens påstand om at være “The Arctic Capital” – hovedstaden i Arktis.

Men det jeg gjorde, gjorde jeg uten å nøle, for selv om jeg har blitt invitert til Tromsø, har jeg blitt invitert som journalist, ikke PR-medarbeider. Og som journalist er det også min jobb å stille spørsmål. Det understreker jeg også hver gang jeg blir invitert. Det må ikke være noe jeg ikke kan spørre om. Jeg skal kunne skrive kritisk, hvis det er påkrevd.

Når jeg reiser til Tromsø hver januar, er det ikke først og fremste for å dekke Arctic Frontiers. Jeg skriver ikke om konferansen, hvis den ikke har noen nyhetsverdi. Gjorde jeg det, var jeg skyld i nettopp den «ludderjournalistikken» som Rolleiv Lind er bekymret for at jeg bedriver. Hvis jeg skal være helt ærlig, er det noe også jeg er bekymret for. Men, likevel ender jeg hvert år med at takke ja til invitasjonen.

Og det gjør jeg av to grunner: For det første, som frilansjournalist, har jeg ikke råd til å reise opp hit uten støtte. Det er riktig nok slik, som Rolleiv Lind sier, at noen medievirksomheter har råd til å sende sine journalister selv. Det er også noen, som går så langt, at de forbyr sine journalister å motta noe som helst gratis, også en kopp kaffe. Så langt går jeg ikke, men jeg føler ikke at min troverdighet lider skade av den grunn.

For det andre gir Arctic Frontiers meg en god mulighet til å stille spørsmål. Mens jeg er her, kan jeg møte mange sentrale folk som har med Arktis å gjøre – både de som bor her fast og de som reiser hit for at delta på konferansen. Jeg kan snakke med dem om Arktis generelt, men også om Norge, og Norges rolle i Arktis. På den måten har jeg fått en bedre forståelse for regionen, Norge og Tromsø.

Det er ikke nødvendigvis noe jeg kan skrive en artikkel om, men det er noe som gir meg den nødvendige bakgrunnskunnskapen når jeg skal skrive om norsk oljeutvinning i Barentshavet, Frank Bakke Jensens kommentarer på Sälen sikkerhetskonferanse tidligere i måneden, samenes levevilkår eller turisme i nord, for å nevne noen av de norske emnene jeg har skrevet om i det siste.

Å stille spørsmål er også noe mine redaktører gjør hver gang jeg forteller dem at jeg skriver fra en begivenhet som jeg har blitt invitert til – både Arctic Frontiers og andre begivenheter og presserigg.

Jeg er ikke på ferie her i Tromsø. Jeg er ikke ute for at få gratis billetter til konserter eller et gratis måltid. Jeg er her for å stille spørsmål, og mine redaktører og jeg forsikrer oss alltid om at det ikke blir satt begrensninger på hva jeg kan spørre om eller skrive om.

Noen ganger finner en redaktør ut at det ville være fornuftig med en «varedeklarasjon», det vil si at det kommer fram i teksten at jeg har blitt invitert. Andre synes ikke det er nødvendig, så lenge jeg kan spørre og skrive fritt. De sammenligner det med for eksempel filmanmeldelser. Filmanmeldere betaler ikke for å se de filmene de skal bedømme, men man tviler aldri på at det har farget deres dømmekraft.

Som leder av kommunens kontrollutvalg skal Rolleiv Lind stille spørsmål. Mer enn gjerne. Også til de journalistene som deltar på Arctic Frontiers som er invitert. Som journalist skal man alltid stille spørsmål, men for vår troverdighets skyld skal vi alltid være parat til selv å svare på spørsmålen, eller i dette tilfellet, å oppfordre til at vi blir hørt når det er blitt sådd tvil om vår etikk.

Kevin McGwin er frilansjournalist med Arktis som hovedområde. Han er amerikaner, men har bodd i Danmark siden 2001.