Marie Fangel har et betimelig innlegg i iTromsø, 26. januar, om byutvikling og det økonomiske grunnlag for denne, nemlig ran av bilistene.
Ran av bilistene
Blant annet stiller hun spørsmål om hvor overskuddet som bilistene betaler for parkering går. Et beløp på hele 21.582.219 millioner! kroner – rett i kommunekassen. Ja, hvor går disse pengene?
Dette i tillegg til drivstoffavgiften, uten at bilistene får noe igjen av dette, om jeg forstår Fangel rett. For øvrig går hun inn for en GPS-finansiert veiprising som «ikke skal ramme distriktene». Men da reiser det seg uansett flere spørsmål: Hvilket prisnivå vil man her lande på , hvor hen kommer man til å streke opp grensene mellom by og distrikt?
Og når først GPS-en er innført – hvilke garantier har man for at ikke både priser og grensesettinger kommer til å bli «justert» til fordel for kommunens umettelige sluk?
De fleste har kortere vei fra hjemmet sitt til handelsstedene, enn til Tromsø sentrum
Når det gjelder den jevne borger, tales det ofte om at mange havner i luksusfella – et fenomen som er fremkalt av banker og finansinstitusjoner, som altfor lenge har hatt anledning til å tilby forbrukslån, og slik lokket folk ut i gjeldsslaveri og ruinerte liv.
Årsaken til at samfunnet, så uansvarlig i det hele har tillatt en slik grumsete kultur, kan neppe ha noen annen forklaring enn den falske forestillingen om en økonomiens «perpetuum mobile», evighetsmaskin, der alt skal kunne ha en evig vekst. Hallo!
Slik blir Høyres bompenge-kompromiss: – Vil ikke låse oss til en teknologisk løsning
Jeg mistenker at ikke bare jevne borgere har gått i denne luksusfella, men også det offentlige – som til eksempel kommunen. Vi ser nemlig at her investeres det mer enn hva økonomien tåler. Og da er den enkle løsning bare å la skattebetalerne blø – gang etter gang.
Jeg har sagt det før, og kan bare påminne – at vår generasjon har mer å lære av generasjonene før oss, enn vi liker å innrømme.
Tromsø Høyre og byvekstavtale
Min far pleide å si: «Man skal sett tæring etter næring». Ikke bruke mer enn hva man har dekning for, ellers kan det fort bære galt av gårde.
Vi, i vår tid, har mye å lære her – av den erfaring generasjonene før oss hadde, om vi skal kunne bygge et stabilt og trygt samfunn for alle.