Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om vi egentlig opparbeider oss erfaring eller om vi bare gjentar det samme som vi har gjort, år etter år? Helt sikkert er det uansett at jeg fremover skal slå et slag for ungdommelig overmot.

Møtet mellom en 50-åring og en som nyss har forlatt tenårene kan være brutalt. Ungdomslogikken er vanskelig å følge, ettersom den i mitt hode strir mot all fornuft, men jeg må innrømme at den noen ganger faktisk har rett. Selv når det gjelder reality-TV.

  • Onkel, jeg har meldt meg på «Ex on the Beach»?

  • Hva er det?

  • Et reality-program.

  • Hvorfor i all verden har du gjort det?

  • Jeg tenkte jeg skulle bruke det som plattform for å skrive en bok.

  • Har du fått akutt hjernesvinn?

Omtrent slik foregikk samtalen da nevøen min, nå kjent som «Ex on the Beach»-Henrik, presenterte sin «masterplan» for meg.

Den videre raljeringen jeg serverte ham skal jeg spare dere for, bare nevne den logiske bristen om at «hvis alle har sett deg ha sex på TV, er det ingen som trenger å lese en bok om det». Og uansett er det «ingen som følger slike programmer som kjøper bøker, de færreste kan til og med lese». Jeg mener at uttrykk som «fuckings idiot» ble brukt for å understreke poenget.

«Ex on the Beach»-Henrik har aldri siden luftet ideer for meg, som du sikkert skjønner. I dag er han kjendis. Jeg mener fortsatt at å melde seg på et reality-program er det dummeste han har gjort, men jeg skal innrømme at han fikk rett på ett punkt. 5.000 mennesker som aldri kjøper bøker – de færreste kan som sagt lese – skaffet seg i alle fall boken hans til jul.

Kort tid etter slapp han sågar en singel. For alt jeg vet, ble han popstjerne også. En av de syrlige kommentarene da bokideen ble presentert var: «Du har ikke vurdert å lære deg og skrive først?» Om skriveferdighetene i alle fall var over middels, kan vel ikke de musikalske sies å være det en gang. Bokideen var galskap – en artistkarriere er ren lobotomi.

Når det er sagt, må det legges til at akkurat samme surmagete logikk gjør at ingen blir popstjerne i en alder av 50. Slikt fordrer nemlig at man skyter fra hofta.

Kanskje det samme gjelder for meg også – at jeg har en analog tilnærming i en digital verden. Helt sikkert er det i alle fall at jeg ikke evner å skjønne verdien av reality-TV – ikke som underholdning, ikke hvorfor man skal delta og ikke hvorfor det gir kjendisstatus. I min omgangskrets er det absolutt ingen som gjør det. Men kanskje vi, erfaringen til tross, tar delvis feil.

Tenåringen min har selvsagt blitt råimponert over forvandlingen som har skjedd med henhold til fetterens status. - Det er utrolig hvor kjent Henrik har blitt, sa han en dag ved frokostbordet. - Ja, kjent for å være en dust, kom det tørt fra meg.

Samtidig må jeg medgi at Henrik på ingen måte har fremstått som uintelligent i TV-programmet [det lille jeg har sett, i hvert fall]. I de blindes rike er den enøyde konge, som kjent, og da VG-TV lagde et innslag hvor de spurte «Ex on the Beach»-deltagerne om uhyre vanskelige basiskunnskaper som: «Hvem var president i USA før Trump?», var Henrik blant de to som visste at det var Obama. Puh!

Det er klart at i en slik forsamling blir alle for Stephen Hawking å regne intelligensmessig. Dette skjønte han. En annen ting han skjønte var at TV-oppmerksomheten gjør en mer attraktiv hos det annet kjønn. Poden min noterte seg selvsagt dette, da søskenbarnet plutselig ble sammen med ei fra «Skam».

«Men det der med draget kan du lett rette på. Det er ikke mulig å dra damer på «Fortnite» (spill, red. kom.), vet du, prøv andre sjekkearenaer», meldte jeg sarkastisk. Han har fortsatt ikke fått seg kjæreste.

«Men det der med draget kan du lett rette på. Det er ikke mulig å dra damer på «Fortnite» (spill, red. komm.), vet du, prøv andre sjekkearenaer», meldte jeg sarkastisk. Han har fortsatt ikke fått seg kjæreste.

Det er en utbredt oppfatning blant folk over førti at deltagelse i reality-program vil ødelegge ens liv. Det er derfor man aldri, aldri, aldri bør si ja til å være med på noe slikt.

Dette tror jeg imidlertid ikke på lenger. Eksemplene, etter rundt 20 år med reality-TV i Norge, viser nemlig at det ikke gjør det, hvis du er noenlunde rett naglet i utgangspunktet, må man kjapt legge til. Christer Falck, Gaute Grøtta Grav, Kurt Nilsen og Petter Pilgaard har alle en vellykket karriere å takke reality-deltagelsen for. Alle hadde et arsenal av egenskaper som den ekstra eksponeringen gjorde synlig. TV-deltakelsen fikk dem til å slå ut i blomst.

At noen sliter med å holde på sin høyprofilerte tilværelse to år etterpå, er virkelig ingen krise. De som fremstår som fjols på skjermen, vil jeg tro er det i utgangspunktet også. Og dem som desperat higer etter oppmerksomhet etter at TV-lysene ubønnhørlig er slått av, skal være sjeleglade for at de ikke lenger får det. Berømmelsens kortvarighet er en måte å verne dem mot seg selv.

Som du skjønner, har reality-TV’ens inntreden i slekta gjort at jeg har måtte revurdere noen av mine oppfatninger. Ikke alle, rett nok.

Men én ting er klart – til våren melder jeg meg på Paradise Hotel.

Kåseriet ble første gang publisert 19. januar 2019