NRK ved programsjef Tone Lein påpeker i iTromsø 23. januar at Per Kitti gjentatte ganger har avslått NRK sine tilbud om å se TV-serien «Reindrømmen» før den blir vist. Det er et fremskritt at Kitti får et slikt tilbud. Filmen fikk han først se etter at den allerede var vist på SVT.

Når Kitti ikke tar imot tilbudet, er det fordi han ikke ser seg bundet av noen avtale med filmskaper Fridtjof Kjæreng eller innrømmer Kjæreng noen rett til å portrettere seg i hans filmproduksjoner. NRK er klar over at TV-serien blir sendt mot hans vilje. Per Kitti opplever å ikke bli hørt. Per Kitti forbeholder seg retten til å slippe å se.

Lein sier det er nødvendig og viktig for NRK å vise Kjærengs TV-serie «Reindrømmen». Hun begrunner det med at det er betydelig offentlig interesse rundt konfliktene i reindrifta på Kvaløya og viktig at seere kan få gjort seg opp sin egen mening. Dette reiser en rekke prinsipielle og etiske spørsmål, slik som: Har Per Kitti bedt om å bli en offentlig person fordi han er reineier på Kvaløya? Bidrar Kjærengs film og TV-serie til å nyansere majoritetssamfunnets bilde av reindrifta der?

REGISSØR: Fridtjof Kjæreng har regissert «Reindrømmen» – reindriftsutøver Per Kitti krever seg redigert ut av filmen. Foto: Frank Lande

I 2016 samtykket Kitti i å delta i en film om «reindriften på Kvaløya». NRK har ikke svart på hvorfor samtykket er så lite spesifikt i forhold til hva filmen skulle handle om. Kjæreng hadde jo dette klart for seg og var i stand til å beskrive filmens tema og innhold til Norsk filminstitutt. Kjæreng hadde for eksempel bestemt seg for at filmen skulle handle om Kittis rettssak mot staten.

Rettssaken ble avsluttet før det forelå noen avtale mellom Kitti og Kjæreng. NRK mener Kitti «burde ha visst». NRK lener seg på mange påstander fra filmskaper og lite konkret dokumentasjon. Ingen dokumentasjon har foreløpig blitt fremlagt på at Kitti har vært informert om filmens faktiske innhold og vinkling. «Reindriften på Kvaløya» er omtrent like presist som «lofotfiske».

Per Kitti får ikke betalt for å medvirke i Kjærengs produksjoner. Hvilken motivasjon tror NRK Kitti kan ha hatt for å delta i en film om reindrifta på Kvaløya? Altså før han mistet tilliten til Kjæreng? Altså før det å medvirke ble en plikt for ham?

Per Kitti er en tradisjonsbærer i den samiske reindrifta. En forvalter av århundrer med muntlig overlevert kunnskap om Sállir/Kvaløya og øyene omkring gjennom sin bestemor Margrethe Kitti. Kitti hadde forventninger om at Kjæreng skulle dokumentere utviklingen og utfordringene i hans dagligliv som reindriftsutøver i et bynært område. Kitti ønsket i likhet med NRK at folk skulle forstå.

Slik blir Per Kitti og hans reindrift karakterisert av filmanmeldere som har sett kinofilmen: «Reindriftskultur utgått på dato i møte med oppegående reindriftsutøvere som vil satse friskt og fremtidsrettet». Og: «På en illustrerende og avslørende måte vises hvordan de to reineiere, hver på sin måte, skjøtter driften» (iTromsø 16.01.2019).

Kjæreng har i intervju beskrevet filmen som en «nordisk western» (iTromsø 16.01.2019) og Nordnorsk filmsenter fulgte samme dag opp med å kalle Per Kitti for «en fascinerende antagonist i form av øyas gamle sheriffaktige reineier».

For dem som kjenner samisk historie, gir dette ubehagelige assosiasjoner. Det er ikke så fryktelig lenge siden reindriftssamer i Tromsø-området ble fotografert mot sin vilje. Reindriftssamene var interessante som objekter for forskning og som objekter for fascinasjon og forargelse for øvrig befolkning.

Bidrar Kjæreng til å bryte ned disse stereotypiene? Eller bidrar han tvert imot til å forsterke dem? Kanskje alle de medvirkende reineierne i «Reindrømmen» er like stereotypt fremstilt? Har Kjæreng noen kulturell kompetanse til å kunne forstå reindrifta på Kvaløya og hva den interne konflikten handler om?

Kjæreng fikk filme Kitti i arbeid med rein i to dager før Kitti brøt samarbeidet. Hvis Kjæreng hadde hatt oppriktig interesse for Kittis drift og fått Kittis tillit, hadde et ganske annet bilde kunnet danne seg. For dem som kjenner Per Kitti og ser ham i et livsløpsperspektiv, fremstår han som både en driftig og innovativ reineier.

Per Kitti har drevet tilleggsfôring av rein på beite siden 1969. Per Kitti har et godkjent feltslakteanlegg han har benyttet selv og stilt til disposisjon for nabodistriktene. Per Kitti har brukt sine nedarvede og erfaringsbaserte kunnskaper om rein og beiter aktivt.

Disse kunnskapene kunne også kommet majoritetssamfunnet til gode, for eksempel for å belyse reinens adferd i forhold til klimaendringer. Hvis erfaringskunnskap blir stemplet som «utgått på dato» og kunnskapsforvalteren som en latterlig figur, går man dessverre glipp av denne muligheten.