For en stund siden så jeg en Facebook-kommentar rundt en debatt om bompenger i Tromsø, fra en som lurte på om det var lov å mene noe fra Oslo i sakens anledning.

Hvorfor skulle ikke det være lov? Nylig så jeg dette igjen, da en direktør i SAS foredro på Nord i Sør; han brukte de første tre minuttene av sin taletid på å vise til sine aner nordpå, som en slags «license to speak».

Morsomt det også, men likevel: er vi sånn? Hvis svaret er ja, er det alarm. Hvis svaret er nei, men vi oppfattes likevel sånn, er det fortsatt alarm.

For all del, bildet av den barske nordlendingen som hytter med neven til alle hestkuker i sør er velkjent og tidvis velment. Det vitner om et folk som vet hva de vil, og som ikke lar seg pille på nesen. Mange, mange ganger har utskjelling også vært fortjent, det fins knapt ord som kan beskrive arrogansen og uvitenheten, for ikke å si den rene dumskap, som med jevne mellomrom utvises fra sørlige deler av landet når nord er tema.

Jeg har selv vært med på å både booke og betale foredragsholdere sørfra som viste seg å være minusbidrag hva både kompetanse og fremføring angikk. Og kanskje har vi ikke vært flinke nok til å gi trekk i honoraret og ønske dem velkommen tilbake når de har noe mer å bidra med enn bokstavene i navnet.

Men derfra til å utsondre holdninger som sier «du må være en av oss, for at vi skal høre på deg», er triste saker, for ikke å si farlig. Om det er slik at SAS-direktøren antok at det i utgangspunktet ville være vanskelig å bli hørt med sin pene vestkantdialekt, og at vi ville høre ekstra godt etter om vi bare visste at han hadde ei tante fra Torsken, da har vi et problem.

For da oppfattes vi ikke som et kunnskapssøkende publikum, som søker dypere innsikt og ny forståelse, et publikum åpent for vide perspektiv, rede til å bli utfordret. Nei, om hans antakelse er rett, er vi er bare ute etter å bekrefte oss selv. Å være nordlending blir en slags religion, først må du bekjenne deg til nordismen, så kan du få tale i katedralen.

En ting er at søringer oppfatter nordlendinger slik – hvor uoverstigelig blir ikke hinderet for innvandrere til å føle seg som en del av fellesskapet? I et historisk perspektiv har vi sett flere eksempler på steder, regioner eller land som har låst seg selv inne i identitetspolitikk, og lukket seg ute fra mangfold, mobilitet og nye løsninger.

Slike samfunn har alltid, alltid tapt. Som Knut Smistad så treffende sier det: Det fins få som har ødelagt så mye for byutvikling, som såkalt ekte bygutter.

Vel, hva skal man tro – er det så trangt her nord? Jeg nekter å tro at antakelsene om at du må bekjenne deg til nord for å bli hørt i nord, stemmer. Jeg vil ikke tro det. Jeg mener det fins mange gode eksempler på at folk har fått slippe til, bare de har hatt noe å bidra med.

Tromsø har hatt flere ordførere med utenbys dialekt enn Oslo eller Trondheim, for eksempel. Mads Gilbert er en folkehelt. Universitets- og sykehusdirektører blir elsket for sitt engasjement og for sitt bidrag, ikke for sin dialekt eller sitt opphav.

Det er dette som er mitt nord, det åpne, nye – der gammelpenger og inngrodde nettverk tilhører sjeldenhetene, og der en befolkning rikere og rikere på kunnskap kommer til å reformere landsdelen de neste tiårene, med en god blanding av selvprodusert og importert kompetanse.

Men det nytter ikke hva jeg eller andre tror, eller ønsker å tro. Stadige tegn på at folk utenfra antar at man lykkes bedre fra talerstolen eller i samfunnslivet i nord om man kommer fra nord, tyder på at vi har en vei å gå. Vi har ikke råd til at slike antakelser får leve, og de endres bare gjennom handling, gjennom å vise igjen og igjen at nordlendingen er åpen og lyttende, inkluderende og fordomsfri.

Derfor burde noen gått bort til Jan-Frode første dag på jobb og sagt: Du trenger ikke å være nordlending, vi bryr oss ikke om hvor du kommer fra, bare du lover å gjøre ditt beste for samfunnet her.

Og den testen besto han med glans.