På mange måter ligner det litt på et standardhus av typen bekymringshus. Det har ikke vinduer så vi kan se verden utenfor. På veggene er det bilder i svarte rammer, bilder av det som kan komme til skje av sykdom, ulykker og katastrofer.

Mange av oss som lever i et av verdens rikeste land har et pessimistisk grunnsyn. Hva er grunnen til at vi er et heller sutrende folk og ser så mørkt på fremtiden? For vi er et grublende folk som ofte er vel pessimistiske for hva fremtiden vil bringe. Et bilde kan utdype dette. Noen barn laget en snøball. Det var den gang da det var vinter med mye snø. De rullet snøballen rundt så den ble så stor at de ikke kunne flytte den. Slik er det også med våre bekymringer. De kan være små og ubetydelige. Men vi grubler og grubler. Bekymringene vokser og blir store og uløselige!

Selvsagt er det mørke skyer i horisonten. Og vi skal være ærlige nok til å innrømme at det at oppgavene fremover er vanskelige og krevende. Og løsningene kommer ikke av seg selv. Med ny innen teknologi og vitenskap kan vi kanskje tross alt snakke om fremtidsoptimisme. Og dommedag har stadig blitt utsatt. Det blir den sikkert igjen. Det går ikke rett på dunken!

Hva fremtiden vil bringe vet kun fremtiden. Så vidt jeg vet har ingen nordmenn – eller kvinne, dødd av glede. Vi klarer ikke å slippe gleden løs her nord. Selvsagt står vi overfor en rekke utfordringer og problemer som vi av hensyn til kommende generasjoner må løse. Løsningene kommer ikke av seg selv – og slettest ikke hvis vi ikke satser på forskning og ny teknologi.

Men det er viktig å understreke at historisk sett har utviklingen vært på optimismens side. Skulle det være annerledes i fremtiden med den vilje vi har til å finne nye løsninger? Vi trenger mer positiv tenkning og livsglede for å møte fremtiden! Kanskje er det noe i vårt lands historie og vår natur og måte å tenke på, som hindrer oss i det?

Noe må gjentas til det kjedsommelige. Det går liksom ikke inn. Det er ikke ulovlig etter norsk lov å være optimistisk og ha en fremtidstro – i dette tilfelle for Tromsø. Mange har mistet troen på kommunen. De trenger langt mer optimisme og livsmot i Det norske hus, avdeling Tromsø, en kommune som i årtier har hatt trange budsjett.